Å være gründer er ingen dans på roser!
Denne artikkelen beskriver hva det faktisk innebærer å være gründer og småbedriftseier: ansvar, risiko, økonomisk press, lange arbeidsdager og mangel på sikkerhetsnett. Teksten retter samtidig kritikk mot politikere, byråkrater og kommentatorer som diskuterer gründere, arbeidsplasser og næringspolitikk uten selv å ha stått i det praktiske ansvaret.
Jeg har arbeidet med bedriftshjelp, konsulentvirksomhet, oppstart av egne selskaper og praktisk gründervirksomhet i over 40 år. Dette er ikke en artikkel med tips til etablerere. Det er heller ikke en samling «gründerråd» eller suksesshistorier.
Dette er en forklaring – og en pekefinger – til alle dem som aldri har vært småbedriftseier. Til politikere, byråkrater, ideologer og kommentatorer som har sterke meninger om gründere og næringsliv, men som aldri selv har stått alene med ansvaret.
Å gjøre alt selv – alltid
Å være gründer betyr å gjøre alt selv. Regnskap, salg, markedsføring, HR, IT, kundeservice, strategi, drift, kontrakter, rapportering, lover og regler. Ingen stab. Ingen sikkerhetsnett. Ingen arbeidstid som slutter klokken 16.
Det betyr ansvar – fullt og helt. For egne feil. For ansattes lønn. For skatter og avgifter. For kunder. For leverandører. For risikoen.
Det betyr lange perioder med mye jobb og lite eller ingen inntekt. Det betyr svette, stress, søvnløse netter, bekymringer, og ofte år med slit før noe som ligner lønnsomhet dukker opp.
Dette er virkeligheten for svært mange småbedriftseiere. Likevel er det nettopp disse menneskene det er blitt sosialt akseptabelt å rakke ned på.
De som aldri har skapt en arbeidsplass
Altfor mange av dem som former politikk og regelverk i Norge har aldri skapt én eneste arbeidsplass. De har aldri signert en lønnsslipp med egne penger. Aldri stått i en situasjon der kontoen er tom, men regningene må betales.
Mange har kun erfaring som lønnsmottakere – ofte i det offentlige – eller som byråkrater som lager krav, skjemaer, rapportering og kontrollordninger.
Likevel er det disse som moraliserer, mistenkeliggjør og straffer dem som faktisk skaper verdier og arbeidsplasser.
Særlig på venstresiden ser vi en stadig sterkere ideologisk motvilje mot gründere og bedriftsledere. Suksess mistenkeliggjøres. Risiko ignoreres. Matematikken forsvinner. Det er lettere å mene enn å forstå prosesser.
Små bedrifter er ryggraden – ikke unntaket
Det snakkes ofte som om norsk arbeidsliv består av noen få store selskaper. Det er feil.
Norske arbeidsplasser skapes først og fremst i små og mellomstore bedrifter. Av folk som starter i det små, ofte alene, ofte med begrenset kapital, og som tar enorm personlig risiko.
Når politikken utformes med utgangspunkt i store virksomheter, offentlige systemer og teoretiske modeller, rammes nettopp disse. Det er de små som ikke har jurister, HR-avdelinger og økonomistaber til å håndtere stadig nye krav.
Gründerindustrien – en ny næring
I dag har det vokst frem en egen «gründerindustri». Kommuner og offentlige aktører bevilger penger til innovasjon og gründerskap – ofte for å kunne si «se, vi støtter gründere».
I praksis havner pengene sjelden hos de fattige gründerne. De havner hos konsulenter, rådgivere, prosjektledere og seminararrangører. Gjerne i lukkede systemer, preget av kameraderi og folk som selv aldri har vært reelle gründere.
Gründere blir fortalt at de må være med på seminarer, bygge nettverk, delta på arrangementer, betale for rådgivning. Alt dette koster penger – penger de ofte ikke har.
Resultatet er at gründere tappes for ressurser, mens en ny industri lever godt av dem. Det ligner mer på “kamaraderi og egen fortjeneste fokus ” som finnes i bistandsindustrien, enn på reell hjelp.
Realitetene ingen vil snakke om
En enkel regel gjelder fortsatt: Ikke bruk penger du ikke har. Og ikke bruk dem før de faktisk står på konto.
Dette er grunnleggende virkelighetstenkning. Likevel er det nettopp denne virkeligheten som ignoreres av dem som roper høyest om krav, omfordeling, regulering og moralsk overlegenhet.
De samme menneskene skremmer investorer, forvalter andres penger uten ansvar, mobber bedriftsledere og stiller stadig nye krav – helt uten forståelse for faktisk kostnad, tidsbruk, risiko og innsats.
Litt mer respekt
Poenget med denne artikkelen er ikke å hevde at gründere er helter. Poenget er å kreve realisme og respekt.
Arbeidsplasser oppstår ikke av ideologi. De oppstår av hardt arbeid, risiko, kapital, kompetanse og utholdenhet. Av mennesker som tør å satse – ofte med alt de har.
Å være gründer er ingen dans på roser. Det er på tide at de som aldri har vært ute på dansegulvet, slutter å bestemme musikken.
