AND ACTION (dikt)

Jeg er han som står litt bak,
i utkanten av bildet,
han som kanskje skimtes
hvis kameraet går langt nok ut.

Jeg er statist.
Smårolleaktør.
Et navn langt nede på listen,
men et menneske
som har kommet for å være noen andre.

Jeg venter.

På gangen.
I sminken.
I kostymet.
På beskjed.
På lys.
På kamera.
På at noen skal rope navnet mitt.

Jeg venter så mye
at ventingen nesten blir en rolle
i seg selv.

For på et filmsett
forstår man hierarkiet.

Noen eier historien.
Noen forteller den.
Noen bestemmer hvor kameraet skal stå.
Noen står foran det.
Noen står bak.

Og noen av oss
står et sted imellom,
med manus i hånden
og håp i blikket.

Men merkelig nok
er det ofte i mellomrommene
vennskapet oppstår.

En kaffe.
En latter mellom opptak.
En som husker navnet ditt.
En som sier:

«Skal vi ta den sammen?»

Og plutselig
er vi ikke bare statister.

Vi er et lite samfunn
som oppstår for en dag,
en uke,
en scene.

Så pakker alle sammen
og går hver sin vei.

Det sosiale på filmsett
er som filmen selv:

intensivt,
midlertidig,
og litt uvirkelig.

Og betalingen?

La oss ikke snakke for høyt om den.

Timene blir lange.
Kroppen blir kald.
Maten kommer når den kommer.
Og timelønnen kan få selv
den mest optimistiske skuespiller
til å spille overrasket.

Men vi kommer tilbake.

Hvorfor?

Fordi noen mennesker
ikke klarer å la være å skape.

De skriver.
De regisserer.
De bygger verdener.
De maler ansikter.
De syr kostymer.
De flytter lys
for å få et øyeblikk
til å se ut som noe større
enn det egentlig er.

De er gale på den vakreste måten.

Og jeg?

Jeg lærer manus.

Jeg lærer tekstene.
Pugger replikkene.
Leser dem igjen
mens andre kanskje tenker
at dette bare er en liten rolle.

Men en liten rolle
kan ha en stor setning.

En stor setning
kan forandre en scene.

Og av og til
får jeg en rolle
som betyr noe.

Da skjer det noe.

Kostymet kommer på.

Og med jakken,
hatten,
uniformen,
brillene
og de viktige rekvisittene

kommer en annen person.

Jeg ser meg i speilet
og tenker:

Der er du.

Eller:

Nei.

Der er han.

Så kommer sminken.

Ja, også på en mann.

Litt farge.
Litt skygge.
Et ansikt som ikke lenger
bare tilhører meg.

Og kanskje er det nettopp derfor
jeg elsker det.

Å få lov
til å forlate meg selv
en liten stund.

For kanskje er jeg egentlig
en klovn uten scene.

Jeg går gjennom dagliglivet
og spiller med.

Smiler når jeg burde.
Later som jeg har kontroll.
Improviserer når replikkene mangler.
Reiser meg etter dårlige scener
og sier:

«Vi tar den en gang til.»

Livet har ikke alltid
en regissør.

Ingen roper «cut».

Ingen sier
at scenen er ferdig.

Så jeg fortsetter.

Med manus i hodet.
Med sminke i ansiktet.
Med kostymet på.
Med venner jeg møtte
i en kø uten å kjenne dem.

Og innerst inne
venter jeg fortsatt.

På den neste scenen.

Den neste rollen.

Det neste øyeblikket
der alt plutselig stemmer.

Lyset treffer.

Stillhet.

Alle er klare.

Kameraet går.

Og en stemme sier:

AND ACTION.

Da er jeg ikke statist.

Ikke smårolleaktør.

Ikke han som står bakerst.

Da er jeg noen andre.

Og i noen sekunder
betyr det hele verden.

Så:

«CUT!»

Og jeg går tilbake
til å vente.