Dikt: Morgen ved fjorden
Jeg sitter stille mot Mefjorden,
lar solskinnet hvile i vannets flate speil.
Fuglene åpner dagen uten hast,
og stillheten bærer mer enn ord.
Min sønn sover –
tidens uro har lagt seg i kroppen,
lader i det tause,
som tidevann mot en indre strand.
Ærfuglen tegner sirkler i overflaten,
svaner stryker himmelen forbi i hvitt.
Et vak – kanskje sjøørret –
en påminnelse om liv under roen.
Brygga gir etter for årene,
treet husker det vi glemmer.
Som barndommens fjord,
som Sommerfjordens åpne rom.
Savnet er ikke deg eller et navn,
men fraværet av tyngde og tilhørighet.
Her er frihet nok til å puste,
inn – og ut –
og kjenne røttene svare.
Kaffen damper i morgenens hånd,
kyststien venter et sted der fremme.
Men nå: bare dette.
En perle av et øyeblikk,
der sjelen finner sin plass
og blir –
som fiskens tegn i meg,
trukket mot vannets dype pust,
der livets strømmer bærer
det som var,
det som er,
og det som stille blir til.
