Er Norge for lite for noen av våre politikere?
Skattepengene kommer godt med når enkelte av våre politikere må være “storkarer” og #storkvinner” i utlandet.
Miljøstøtte, kulturstøtte, EU støtte, FN støtte og ikke minst fredsprosesser er godsaker.
Det begynner ofte med at våre byråkrater og politikere ser muligheter for å bli tildelt en eller annen internasjonal rolle. Og resultat på veien til karrieren i form av bevilgninger kan kanskje ha få hindringer.
Fint kanskje og også få annerkjennelse og støtte ved å ha involvert seg i et land med grumsete regime.
Bistands landet Norge er jo så generøs og skattebetalerne så rause, og dokumentasjon for vellykket norsk bistand er generelt umuliggjort å kunne finne. Mange mennesker er kun mennesker og smiler og er glade når de mottar penger. Man kan stille spørsmålet: “Er smilet til mottakerne eller den norske naiviteten størst?”
Ordet bilateral får en en annen betydning hvis en diktatorer f.eks. har mange undersåtter som også liker påskjønnelser. Alle som blir blide og glade for penger, er sjelden slemme ….så kanskje det virker litt….
Sløsing av norske skatte- og oljefondspenger – en vekker før høsten 2024
Mens nordmenn flest kjenner på dyrtid, økte renter og usikkerhet rundt strømregninger og matpriser, har bruken av våre felles midler – både fra skatteinntektene og Oljefondet – utløst en økende uro.
En rekke saker er avdekket hvordan milliarder av kroner forsvinner til prosjekter og mottakere som mange oppfatter som langt utenfor rimelighetens grenser.
Sløseriombudet har i perioden løftet frem flere konkrete eksempler. Vi snakker ikke bare om kunstprosjekter med sugerør i statskassa eller kommunale investeringer uten kostnadskontroll – men også store summer til utenlandske formål med tvilsom effekt. Eksempelvis har det blitt gitt bistandsmidler til regimer i Midtøsten som ikke deler norske verdier, samtidig som norske politikere har gått god for støtteordninger som indirekte kommer Taliban til gode gjennom kanalene i Afghanistan.
Samtidig strømmer milliardene til FN-systemet og WHO – organisasjoner som i praksis ofte preges av tungrodd byråkrati, maktkamp og manglende resultatansvar. Midler har gått til tiltak i Afrika som ikke følges opp, og til grønne prosjekter i EU som primært gagner tysk og fransk industri. Kina, som hevder å være et utviklingsland når det passer dem, har fortsatt mottatt støtte gjennom multilaterale utviklingsbanker der Norge er bidragsyter – samtidig som landet bygger høyhastighetstog og romstasjoner.
På hjemmebane ser vi sløsing i form av uprioriterte utbetalinger gjennom strømstøtten, hvor også hytteeiere og storkonsumenter mer lider enn nyter godt, samt enorme støtteordninger for klimatiltak med marginal effekt, mens eldreomsorg og psykiatri nedprioriteres. I sum reiser dette spørsmålet:
Har norske politikere mistet bakkekontakten med hva som er god forvaltning av folkets penger?
Denne virkeligheten burde mane til debatt, handling – og en langt strengere prioritering av våre ressurser.
