Etter Islands nei: Hva om Norge spør før vi antar at svaret blir nei?
Island har sagt nei til å gjenoppta forhandlingene om EU-medlemskap. Det gir ikke Norge nye juridiske rettigheter eller automatisk større makt overfor EU. Men det kan gi oss et bedre politisk utgangspunkt: EØS er ikke bare en ventesal på vei inn i EU, men en modell Norge og Island velger å beholde. Spørsmålet er om vi bruker denne posisjonen godt nok – eller om vi av og til forhandler mot oss selv før vi har satt oss ved bordet.
Av Kjell E. Larsen
Island valgte å bli stående
Jeg er verken politiker, EU-ekspert, diplomat eller jurist. Dette er mine egne refleksjoner etter å ha fulgt debatten og forsøkt å se litt annerledes på Norges forhold til EU og EØS.
Jeg har gjennom mange år arbeidet med forhandlinger, salg, prosjektkoordinering, markedsføring og ledelse, relatert til næringsliv, organisasjoner og offentlig sektor. Det har lært meg at en forhandling ikke bare handler om regler og juss. Den handler også om interesser, muligheter og om å forstå hva motparten trenger.
Island har nå sagt nei til å gjenoppta forhandlingene om EU-medlemskap. 52,8 prosent stemte nei, mens 47,2 prosent stemte ja.
Det interessante er ikke bare at islendingene sa nei. Det interessante er hva de sa nei til – og hva de samtidig ikke sa nei til.
Island sa ikke nei til Europa.
Island sa ikke nei til samarbeid med EU.
Island sa heller ikke nei til EØS.
Islendingene sa nei til å gjenoppta forhandlingene om fullt EU-medlemskap. Dermed fortsetter Island i den samme grunnleggende posisjonen som Norge: utenfor EU, men tett knyttet til EU gjennom EØS og det indre markedet.
Norge, Island og Liechtenstein er de tre EØS/EFTA-landene. Sammen med EUs 27 medlemsland utgjør de det europeiske økonomiske samarbeidsområdet.
EØS har gitt Norge svært mye. Tilgangen til EUs indre marked er avgjørende for norsk næringsliv, arbeidsplasser og økonomi.
Men avtalen har også et innebygd paradoks:
Vi påvirker – men vi bestemmer ikke.
Norske eksperter kan delta i den forberedende fasen når EU utvikler nytt regelverk. Norge kan komme med innspill og delta i ekspertgrupper og komiteer.
Men når EU-landene og Europaparlamentet treffer de endelige beslutningene, har Norge ikke stemmerett.
Deretter skal EØS-relevant regelverk behandles for innlemmelse i EØS-avtalen.
Det er forskjellen mellom å kunne påvirke og å kunne bestemme.
Et politisk – ikke juridisk – kort
Islands nei gir ikke Norge nye juridiske rettigheter.
Det endrer ikke EØS-avtalen, og det gir oss ikke makt til å diktere vilkårene overfor EU.
Men politisk kan Islands valg ha betydning.
Hvis Island hadde gått videre mot EU-medlemskap, kunne Norge etter hvert blitt stående mer alene som det store nordiske EØS-landet utenfor EU. Samtidig kunne argumentet om at EØS bare er en mellomstasjon på vei mot medlemskap, blitt styrket.
Det skjedde ikke.
Island valgte å bli stående utenfor EU og fortsette innenfor EØS-modellen.
Dermed kan Norge og Island si:
«EØS er en modell som to europeiske land med vilje velger å beholde. Hvis EU ønsker at modellen skal fungere langsiktig, må det også være rom for å forbedre den.»
Dette er ikke en revolusjon over natten. Men det er et politisk og strategisk argument Norge kan velge å bruke.
Spørsmålet er om vi gjør det.
Hvis EØS faktisk er modellen vi ønsker å leve med, hvorfor er vi da så lite opptatt av hvordan den kan utvikles og forbedres?
Hvorfor behandler vi den ofte som noe vi først og fremst skal administrere?
Og hvorfor blir den norske debatten så ofte redusert til et spørsmål om EU eller ikke EU?
Vi er allerede tett integrert i Europa.
Det praktiske spørsmålet er derfor:
Hvordan får Norge mest mulig ut av EØS-modellen vi faktisk har valgt?
Annonse:
FAKTABOKS
Hva forhandler Norge faktisk med EU om?
EØS-avtalen ble undertegnet 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Avtalen oppdateres fortløpende når nye EU-regler innlemmes, men dette er ikke det samme som å reforhandle hele EØS-avtalen.
EØS-midlene
Størrelsen og innretningen på EØS-midlene bestemmes gjennom forhandlinger mellom EU og giverlandene Norge, Island og Liechtenstein.
Det har vært seks finansieringsperioder: 1994–1998, 1999–2003, 2004–2009, 2009–2014, 2014–2021 og 2021–2028.
Forhandlingene om den nåværende perioden startet 16. juni 2022. Partene kom til enighet 30. november 2023, og avtalene ble undertegnet 12. september 2024.
Landbruk
EØS-avtalens artikkel 19 sier at Norge og EU regelmessig skal gjennomgå vilkårene for handelen med basislandbruksvarer. Norge har derfor gjennomført egne forhandlinger med EU om markedsadgang for blant annet kjøtt, ost og grønnsaker. En slik avtale ble blant annet inngått 5. april 2017.
Fisk og sjømat
EUs felles fiskeripolitikk er ikke en del av EØS-avtalen, men avtalen inneholder bestemmelser om handel med fisk og sjømat.
Parallelt med forhandlingene om EØS-midlene for 2021–2028 forhandlet Norge og EU om markedsadgang for norsk sjømat. Resultatet omfattet tolv tidsavgrensede, tollfrie importkvoter som EU åpnet fra 1. januar 2025.
EU-regler som skal inn i EØS
På områder som energi, arbeidsliv, offentlige anskaffelser, konkurranse, statsstøtte, miljø og transport er prosessen annerledes. EU utvikler og vedtar regelverket, mens EØS/EFTA-landene kan påvirke i forberedelsesfasen.
Etter at et EU-regelverk er vedtatt, vurderes det om det er EØS-relevant, om det krever tilpasninger, og om nasjonal godkjenning er nødvendig. Innlemmelse skjer gjennom enstemmige beslutninger i EØS-komiteen.
Kort sagt: Norge kan ikke fritt reforhandle alle EU-regler eller velge hvilke deler av det indre markedet vi ønsker. Men det finnes konkrete områder hvor Norge faktisk forhandler med EU – og hvor resultatet ikke er bestemt på forhånd.
Hvem sitter egentlig rundt forhandlingsbordet?
Her kommer jeg inn på noe jeg ikke har grunnlag for å konkludere bastant om, men som jeg mener det må være lov å spørre om:
Hvordan tenker Norge når vi går inn i forhandlinger med EU?
Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal erstatte jurister, fagfolk og embetsverk med forretningsfolk. Et så omfattende avtaleverk som EØS krever juridisk og faglig kompetanse på høyt nivå.
Men en forhandling er mer enn juss.
En selger vil gjerne spørre:
Hva trenger motparten?
En prosjektleder vil spørre:
Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?
En forhandler vil spørre:
Hvis vi sier ja til dette – hva kan vi få tilbake?
Og en politiker bør spørre:
Hva er det beste resultatet Norge faktisk kan oppnå?
Jeg påstår ikke at norske politikere, diplomater eller embetsverk mangler denne forståelsen. Det ville vært både enkelt og urettferdig å gjøre uten dokumentasjon.
Men kanskje kan Norge noen ganger bli for opptatt av hva som formelt er mulig innenfor avtaleverket, og for lite opptatt av hva som politisk og praktisk kan være mulig å få til.
Kanskje gjør Norge allerede alt dette.
Men hvis svaret er ja, er mitt neste spørsmål:
Hvorfor merker vi det ikke alltid tydeligere i resultatene?
Jeg mener ikke at Norge skal være vanskeligere. Jeg mener at vi bør være tydeligere på hva vi ønsker å oppnå.
Og kanskje slutte å forhandle mot oss selv før vi har satt oss ved bordet.
Jeg kaller det litt spøkefullt for «Baltus»:
«Jeg tror de sier nei, så vi spør eller krever ikke.»
Hvis vi på forhånd bestemmer oss for at EU ikke kommer til å godta et ønske, blir det lett å la være å legge ønsket på bordet.
Da slipper vi å få et nei.
Men vi får heller aldri et ja.
Norge har også noe å legge på bordet
Norge er ikke en stormakt, og vi skal ikke late som om vi er det.
Men vi skal heller ikke gå inn i et samarbeid med EU som om vi kommer tomhendte til forhandlingsbordet.
Norge er en stabil leverandør av energi og sjømat. Vi har kapital, teknologi, industri, maritim og offshorebasert kompetanse, store havområder, kunnskap om Arktis og en strategisk beliggenhet mellom Europa, Nord-Atlanteren og nordområdene.
I en tid hvor energi, sikkerhet, forsyningslinjer, teknologi og kontroll over viktige ressurser får stadig større betydning, er dette konkrete verdier også EU har interesse av.
EU har naturligvis et sterkt kort gjennom det indre markedet, som Norge er avhengig av. Men avhengigheten går ikke bare én vei. EU har også behov for et stabilt og forutsigbart samarbeid med Norge.
Det er dette som bør være utgangspunktet for en reell forhandling.
Norge har sagt nei til EU-medlemskap. Island har nå sagt nei til å gjenoppta medlemskapsforhandlingene. Det betyr ikke at vi sier nei til Europa eller til samarbeid med EU.
Men det betyr at EU må forholde seg til at EØS er modellen disse landene faktisk har valgt. Forskjellen mellom EØS og fullt EU-medlemskap kan derfor ikke gradvis viskes ut uten en reell politisk diskusjon.
DEMOKRATI OG RESSURSER
Et demokratisk nei til EU må ha reelt innhold. Norge, befolkningen og bedriftene som eier og forvalter ressursene, skal ikke komme dårligere ut enn befolkningen og bedriftene i landene vi deler dem med. Vi må sikre egen energitilgang og konkurransekraft, samtidig som vi gjerne deler det vi har i overskudd og bidrar til Europas forsyningssikkerhet. Det samme prinsippet bør gjelde for andre sentrale norske ressurser.
Et reelt bytteforhold
Et mer offensivt norsk utgangspunkt kan blant annet være:
- Energi: EU ønsker stabile og forutsigbare energileveranser og et langsiktig energisamarbeid. Norge bør til gjengjeld kreve tidligere og sterkere innflytelse når EU utvikler energiregler som får direkte konsekvenser for Norge.
- Sjømat og marine ressurser: EU har interesse av norsk sjømat og et stabilt samarbeid om fiskeri. Norge bør kreve mer balansert markedsadgang og tydelig respekt for vår nasjonale kontroll over egne fiskeressurser.
- Teknologi, industri og kapital: Norge kan bidra med investeringer, industriell kompetanse og teknologi innen blant annet energi, maritime næringer og det grønne skiftet. Til gjengjeld bør vi kreve forutsigbare rammevilkår og reell forståelse for norske forhold.
- Det indre markedet: EU ønsker lik og forutsigbar gjennomføring av regelverket i hele EØS. Norge kan bidra til dette, men bør samtidig kreve tidligere involvering, raskere avklaringer og større reell innflytelse for norske og andre EFTA-eksperter.
- Arktis og strategisk beliggenhet: Norge og Island har en sentral plassering i Nord-Atlanteren og nordområdene. Et stabilt samarbeid om sikkerhet, beredskap, infrastruktur og havområder er også i Europas interesse.
- Et stabilt EØS: EU har interesse av at EØS fungerer godt og forutsigbart. Da må EU også respektere at EØS kan være et langsiktig valg – og ikke bare en ventesal på vei mot medlemskap.
Dette handler ikke om å true EU med å stenge energileveranser, holde tilbake ressurser eller gjøre samarbeidet vanskeligere.
Det handler om vanlig forhandlingsteknikk:
Begge parter må forstå hva den andre trenger, hva de selv bidrar med, og hva de forventer å få tilbake.
Når Norge sitter med ressurser og kompetanse som Europa trenger, bør vi ikke begynne forhandlingen med å beklage at vi stiller spørsmål eller med å forklare hvorfor våre egne krav sannsynligvis er umulige.
Vi bør kunne si:
«Dette er hva Norge kan bidra med. Dette er hva EU trenger. Dette er hva Norge trenger tilbake. Hva kan vi få til sammen?»
Islands nei endrer ikke Norges juridiske rettigheter. Men det gir det norske nei-alternativet større politisk tyngde fordi Norge ikke lenger kan fremstilles som det eneste nordiske landet som bevisst velger EØS fremfor fullt medlemskap.
Norge skal ikke diktere EU. Men EU skal heller ikke diktere Norge.
Et partnerskap må bygge på at begge parter har noe den andre trenger.
Annonse:
TANKEEKSPERIMENT
Vi spør AI uten filter
Mine ti punkter – og AI som hypotetisk motpart
Jeg skrev ned ti områder hvor jeg mente Norge kunne forsøke å tenke mer offensivt.
Deretter ba jeg AI forsøke å svare fra EUs side:
Hva kunne EU sannsynligvis ha svart? Hva kunne Norges motsvar vært? Og hvor realistisk kunne det være å få gjennomslag?
Dette er et tankeeksperiment.
De ti spørsmålene og kravområdene er mine. Svarene og vurderingene av hva EU hypotetisk kunne ha sagt, er AI-genererte. De er ikke offisielle EU-standpunkter og skal ikke leses som en fasit.
1. Større norsk innflytelse før EU vedtar EØS-regler
Mitt spørsmål:
Kan Norge få en sterkere og tidligere rolle når EU utarbeider regler som senere skal inn i EØS?
AI som hypotetisk EU:
EØS-landene kan allerede delta i ekspertgrupper og konsultasjoner, men den endelige beslutningsmyndigheten ligger hos EUs institusjoner.
Mulig norsk motsvar:
Vi ber ikke om stemmerett i EU. Vi ber om en ordning som gjør EØS-landenes deltakelse mer reell og forpliktende før beslutningene er tatt.
AI-vurdert realisme: ★★★★☆
Dette fremstår som et av Norges mest realistiske krav.
2. Få slutt på unødvendig etterslep
Mitt spørsmål:
Kan Norge få en raskere og mer forutsigbar prosess for innlemmelse av EØS-relevant EU-lovgivning?
AI som hypotetisk EU:
Hvert regelverk må fortsatt vurderes for EØS-relevans. Nasjonale konstitusjonelle krav og EØS-komiteens prosedyrer må respekteres.
Mulig norsk motsvar:
Nettopp derfor trenger vi en bedre prosess. Langvarig usikkerhet er dårlig både for næringslivet og det indre markedet.
AI-vurdert realisme: ★★★★★
Dette burde være vanskelig for EU å avvise prinsipielt.
3. EØS skal ikke bli «EU-medlemskap light»
Mitt spørsmål:
Kan Norge kreve at skillet mellom EØS-avtalen og fullt EU-medlemskap blir tydeligere respektert?
AI som hypotetisk EU:
EØS bygger på homogenitet. Like regler er nødvendig for at det indre markedet skal fungere.
Mulig norsk motsvar:
Homogenitet betyr ikke at EØS-avtalen kan utvides uten politisk behandling. Avtalen har grenser og særordninger som må respekteres.
AI-vurdert realisme: ★★★★☆
Dette er særlig viktig som et politisk forsvarsprinsipp.
4. Energi skal være et gjensidig strategisk samarbeid
Mitt spørsmål:
Kan Norge bruke sin betydning som energileverandør til å få større medvirkning når EU utformer energiregler som får direkte konsekvenser for Norge?
AI som hypotetisk EU:
Energiunionen og det indre energimarkedet krever felles regler.
Mulig norsk motsvar:
Norge er ikke bare en regelmottaker. Vi er en strategisk energipartner. Gjensidig avhengighet bør også gi grunnlag for gjensidig innflytelse.
Dette betyr ikke at Norge skal true med å stenge energileveransene. Det ville vært både lite troverdig og uklokt. Det handler om å opptre som en partner.
AI-vurdert realisme: ★★★★☆
Her har Norge et av sine sterkeste politiske kort.
5. Fiskeri skal holdes tydelig adskilt fra EØS-markedsadgangen
Mitt spørsmål:
Kan Norge være tydeligere på at markedsadgang for norsk sjømat ikke skal brukes som indirekte press for å få Norge til å gi fra seg kontroll over egne fiskeressurser?
AI som hypotetisk EU:
Fiskeri er en del av det bredere forholdet mellom Norge og EU. Markedsadgang og ressursforvaltning må ses i sammenheng.
Mulig norsk motsvar:
Da må dette forhandles som en egen og balansert avtale – ikke bygges inn som en forutsetning for EØS.
Markedsadgang, kvoter og fiskeriavtaler kan forhandles. Nasjonal kontroll over fiskeressursene er et grunnleggende spørsmål.
Her kan Norge og Island ha tydelige felles interesser.
AI-vurdert realisme: ★★★★☆
Mulig, men det vil være krevende forhandlinger.
6. Landbrukspolitikken skal fortsatt være norsk
Mitt spørsmål:
Kan Norge opprettholde nasjonale virkemidler for landbruket innenfor grensene som følger av EØS-avtalen og tilhørende avtaler?
AI som hypotetisk EU:
Norge har allerede betydelig handlingsrom, men ytterligere markedsåpning kan være nødvendig.
Mulig norsk motsvar:
EØS er ikke det samme som medlemskap i EUs felles landbrukspolitikk. Der avtalen gir Norge et særskilt handlingsrom, skal dette respekteres.
Norsk geografi, klima, avstander og bosettingsstruktur må også tas på alvor.
AI-vurdert realisme: ★★★☆☆
Mulig, men EU vil sannsynligvis være krevende på markedsadgang.
7. Særnorske forhold skal kunne gi reelle tilpasninger
Mitt spørsmål:
Når EU-regler får særlig store konsekvenser for Norge på grunn av geografiske, økonomiske eller strukturelle forhold, kan Norge kreve at mulige tilpasninger vurderes reelt?
AI som hypotetisk EU:
EØS bygger på felles regler og like konkurransevilkår.
Mulig norsk motsvar:
Likhet i regelverket er ikke nødvendigvis det samme som like virkninger.
Norge har enorme havområder, arktiske interesser, spredt bosetting og en særpreget energi- og maritim sektor. EØS har mekanismer for tilpasning nettopp fordi Norge ikke er et EU-land.
AI-vurdert realisme: ★★★☆☆
Vanskeligere, men viktig dersom Norge vil flytte diskusjonen fra særbehandling til reell balanse.
8. Norge og Island bør koordinere seg bedre
Mitt spørsmål:
Kan Norge og Island etablere en mer systematisk koordinering på områder hvor landene har sammenfallende interesser?
AI som hypotetisk EU:
EFTA-landene står fritt til å koordinere seg, men EU vil fortsatt behandle de aktuelle sakene gjennom etablerte avtaler og institusjoner.
Mulig norsk motsvar:
Det handler ikke om å etablere en blokk mot EU. Det handler om å gjøre EØS-partnerskapet tydeligere og mer forutsigbart.
Liechtenstein må selvfølgelig også tas med der det er naturlig.
AI-vurdert realisme: ★★★★★
Dette kan landene i stor grad begynne med selv.
9. EØS bør få en fast mekanisme for politisk modernisering
Mitt spørsmål:
Hvorfor skal ikke Norge, Island, Liechtenstein og EU med jevne mellomrom vurdere hva som fungerer i EØS, og hva som bør forbedres?
AI som hypotetisk EU:
EØS-avtalen har allerede etablerte institusjoner og prosedyrer.
Mulig norsk motsvar:
Det er nettopp derfor vi foreslår å bruke disse mer strategisk.
En avtale fra 1990-tallet må kunne utvikles i møte med digitalisering, kunstig intelligens, nye energimarkeder, sikkerhetspolitisk uro og en helt annen geopolitisk virkelighet.
Det handler ikke om å reforhandle hele EØS-avtalen, men om å gi den regelmessig service.
AI-vurdert realisme: ★★★★☆
En realistisk idé, selv om innholdet må forhandles.
10. Anerkjenn EØS som en permanent europeisk modell
Mitt spørsmål:
Kan EU politisk anerkjenne at EØS ikke nødvendigvis er en midlertidig ventesone, men en legitim og langsiktig form for europeisk integrasjon?
AI som hypotetisk EU:
EØS gir omfattende adgang til det indre markedet, men fullt medlemskap er det som gir deltakelse i EUs endelige beslutninger.
Mulig norsk motsvar:
Det er riktig. Men Norge har valgt EØS, og Island har nå valgt å ikke gjenoppta medlemskapsforhandlingene.
Da bør spørsmålet være hvordan modellen kan fungere best – ikke hvordan landene til slutt skal presses inn i EU.
AI-vurdert realisme: ★★★★☆
Vanskelig som formelt krav, men viktig som politisk hovedbudskap.
Ti punkter – men ikke ti ultimatum
Jeg er verken EØS-, EU- eller geopolitisk ekspert. Som kronikkskribent tør jeg likevel å dele mine egne tanker om hva Norge kan forsøke å oppnå.
Dette er ikke en fasit eller en ferdig norsk forhandlingsplattform. Det er et forsøk på å sortere hvilke spørsmål som kan være realistiske forhandlingstemaer, og hvilke som først og fremst er politiske prinsipper.
Norge bør selvfølgelig ikke møte opp i Brussel med ti ultimative krav.
En mer realistisk strategi kan være å dele punktene i tre grupper.
Det Norge bør kunne oppnå
- Tidligere involvering i utviklingen av EU-regler.
- Raskere og mer forutsigbar EØS-innlemmelse.
- Bedre koordinering mellom EFTA-landene.
- En fast politisk gjennomgang og modernisering av EØS.
Det Norge bør forhandle hardere om
- Energi.
- Fiskeri.
- Landbruk.
- Tilpasninger til særnorske forhold.
Det Norge bør gjøre til politiske prinsipper
- EØS skal ikke automatisk utvikles til «EU-medlemskap light».
- EØS må anerkjennes som en legitim og langsiktig samarbeidsmodell.
Det sterkeste Norge kan gjøre etter Islands nei, er derfor ikke å si:
«Nå har vi fått mer makt over EU.»
Det er å si:
«Nå har vi fått et sterkere grunnlag for å kreve at EØS behandles som et langsiktig partnerskap.»
Og her kommer Norden inn
For meg stopper ikke dette ved EØS.
Islands nei kommer samtidig som Norden har fått en ny sikkerhetspolitisk posisjon. Finland og Sverige er nå NATO-medlemmer. Norge, Danmark og Island har vært medlemmer lenge.
Hele Norden er dermed samlet i NATO, samtidig som landene har forskjellige forhold til EU.
Danmark, Sverige og Finland er EU-medlemmer. Norge og Island står utenfor EU, men innenfor EØS.
Dette kan se komplisert ut. Jeg tror også det kan være en styrke.
Et sterkere Norden – innenfor NATO
Jeg snakker ikke om en ny nordisk union, en konkurrent til EU eller en erstatning for NATO.
Jeg snakker om å utnytte det vi allerede har gjennom tettere nordisk samarbeid om forsvar, beredskap, energi, teknologi, industri, infrastruktur, transport, Arktis, havområdene og sikkerhet.
Norden representerer samlet betydelige ressurser:
Energi, fisk, skog, mineraler, teknologi, kapital, forsvarsindustri, maritim kompetanse, arktisk erfaring og en strategisk beliggenhet mellom Europa, Nord-Atlanteren og Arktis.
Det er ikke små ressurser.
Norge trenger ikke velge mellom Norden og Europa
Norge kan være norsk.
Norge kan være nordisk.
Norge kan være NATO-alliert.
Norge kan være EØS-land.
Og Norge kan samtidig ha et tett og konstruktivt forhold til EU.
Det er ikke nødvendigvis en svakhet. Det kan være en styrke.
Spørsmålet er om vi er flinke nok til å bruke disse relasjonene og ressursene som deler av en samlet strategi.
Geopolitikken har endret seg
Vi lever ikke lenger i den samme verdenen som da EØS ble etablert.
Europa har krig på sitt kontinent. Stormaktrivaliseringen øker. Arktis får større strategisk betydning. Russland er en sikkerhetspolitisk utfordring, og både USA og Europa må forholde seg til en mer uforutsigbar verden. Samtidig har Kina fått større økonomisk og strategisk betydning.
I denne virkeligheten blir det for snevert å redusere hele Norges europapolitikk til spørsmålet:
EU eller ikke EU?
Det større spørsmålet er:
Hvordan bygger Norge størst mulig sikkerhet, økonomisk styrke, handlekraft og innflytelse med de ressursene, avtalene og alliansene vi faktisk har?
Norge er ikke en stormakt. Det skal vi heller ikke late som.
Men Norge er heller ikke uten kort.
Vi har energi. Vi har hav. Vi har fisk. Vi har kapital. Vi har teknologi. Vi har industri. Vi har en strategisk beliggenhet.
Vi har NATO. Vi har EØS. Vi har EFTA. Og vi har Norden.
Kanskje bør vi bli flinkere til å se disse delene samlet – ikke som separate kapitler i hver sin politiske debatt, men som deler av en samlet norsk strategi.
