Geopolitikkens neste flammepunkt? Middelhavet og områdene rundt.
I 2025 er verdens oppmerksomhet fortsatt rettet mot krigen i Ukraina og konflikten mellom Israel og Hamas.
Men mens disse krisene dominerer overskriftene, er det andre brennpunkter i ferd med å utvikle seg – stille, men med potensial til å eksplodere.
Basert på skribentens geopolitiske interesse de siste år og inspirrasjon fra innsiktene fra 2021 til forfatter Tim Marshalls , ser vi litt nærmere i 2025 på det østlige Middelhavet og Sahel-regionen i denne artikkelen.
Østlige Middelhavet: Gass, grenser og gamle rivaler
Kypros: Geopolitisk brikke og energihub i vekst
Kypros har i løpet av de siste 20 årene beveget seg fra å være et geopolitisk randfenomen til å bli en sentral brikke i maktspillet om energi i det østlige Middelhavet. Den langvarige konflikten mellom den internasjonalt anerkjente republikken Kypros i sør og den tyrkisk-støttede nordlige delen – Den tyrkiske republikken Nord-Kypros – preger fortsatt øya og skaper spenning langt utover middelhavsområdet.
Etter funnet av store naturgassreserver i den eksklusive økonomiske sonen (EEZ) sør for Kypros på 2010-tallet, begynte landet gradvis å spille en nøkkelrolle i energidynamikken i regionen. Multinasjonale selskaper som Eni, TotalEnergies, Chevron og tidligere Noble Energy har inngått avtaler med regjeringen i sør, noe som har ført til både diplomatiske gevinster og økt friksjon med Tyrkia, som ikke anerkjenner Kypros’ EEZ og krever rettigheter på vegne av den tyrkisk-kypriotiske befolkningen.
I april 2025 annonserte TotalEnergies og Eni at de vurderer en endelig investeringsbeslutning for utviklingen av gassfeltet Cronos i blokk 6 innen 2026. Dette feltet, med anslåtte reserver på 3 trillioner kubikkfot, representerer en betydelig ressurs for Kypros.
(Kilder: Reuters, Cyprus Mail)
Samtidig har Chevron gjennomført undersøkelser for å etablere en rørledning fra Aphrodite-feltet til Egypts kyst, noe som vil muliggjøre eksport av kypriotisk gass til europeiske markeder via Egypts LNG-anlegg. Disse initiativene styrker Kypros’ posisjon som en energihub i regionen.
Gaza: Uforløst potensial og politiske hindringer
Gaza Marine-feltet, oppdaget i 2000, inneholder anslagsvis 1 trillion kubikkfot naturgass. Til tross for dette har feltet forblitt uutnyttet på grunn av politiske og sikkerhetsmessige utfordringer. I 2023 ga Israel foreløpig godkjenning for utvikling av feltet, forutsatt sikkerhetskoordinering med palestinske myndigheter og Egypt. Egypts statlige energiselskap EGAS forventes å lede utviklingen, med mål om å forsyne både Palestina og muligens Egypt med gass.
Eierskap og rettigheter
Opprinnelig ble lisensen for Gaza Marine-feltet tildelt British Gas (BG Group) og Consolidated Contractors Company (CCC) i 1999, med henholdsvis 60 % og 40 % eierandeler. Etter at BG trakk seg ut i 2016, overtok Palestine Investment Fund (PIF) lisensen. PIF har siden forsøkt å utvikle feltet, men har møtt på betydelige hindringer.
(Kilde: Worldcrunch)
Utviklingen etter 2023
Etter den israelsk-palestinske konflikten i oktober 2023 har utviklingen av Gaza Marine-feltet blitt ytterligere komplisert. I februar 2025 ble det rapportert at Israel hadde gitt kontroversielle utvinningstillatelser til selskaper som Eni (Italia), Dana Energy (Storbritannia) og Ratio Petroleum (Israel) for områder som overlapper med Gazas maritime grenser. Dette har ført til sterke reaksjoner fra palestinske myndigheter og internasjonale observatører.
(Kilde: Asia Times)
Palestinske krav og forsyningslinjer
Den palestinske selvstyremyndigheten hevder fortsatt rett til Gaza Marine-feltet og har uttrykt ønske om å bruke gassen til å forsyne både Gaza og Vestbredden. Det er også planer om å eksportere gass via Egypts LNG-anlegg. Imidlertid krever Israel sikkerhetsgarantier og koordinering, noe som har ført til forsinkelser og usikkerhet rundt prosjektet.
Sammenheng med tostatsløsningen
Utviklingen av Gaza Marine-feltet er tett knyttet til den bredere israelsk-palestinske konflikten. Spørsmål om eierskap, inntektsfordeling og kontroll over ressurser er sentrale i forhandlingene om en tostatsløsning. Inntil en varig politisk løsning oppnås, vil utviklingen av Gaza Marine-feltet sannsynligvis forbli i limbo.
Gaza Marine-feltet representerer både et betydelig økonomisk potensial og en kilde til konflikt. Uten en omfattende politisk løsning vil feltet forbli en uforløst ressurs i en region preget av ustabilitet.
Gassforsyning til Europa: Spania som nøkkelpunkt
Spania har i 2025 styrket sin rolle som energiknutepunkt for Europa. Med flere LNG-terminaler og forbedret infrastruktur for både import og videredistribusjon, har landet blitt et strategisk mottakspunkt for naturgass fra ulike leverandører – spesielt USA og Afrika.
Økt LNG-import og endringer i leverandørbildet
I januar 2025 ble USA Spanias største gassleverandør, og overtok posisjonen Algerie tidligere hadde hatt. Amerikansk LNG utgjorde 29,3 % av importen, tilsvarende 10 454 GWh. Samtidig har Algerie fortsatt en sentral plass i det spanske energibildet, med 39 % av totalen per november 2024 – hvorav 31 % kom via Medgaz-rørledningen og 8 % som LNG.
Afrikanske forbindelser og utbygging
Afrikanske land bidro i 2023 med rundt 15 % av Europas LNG-import, særlig fra Algerie og Nigeria. Marokko har iverksatt bygging av en LNG-terminal ved Nador, som etter planen skal kobles til rørledninger med forbindelse til det spanske nettet. Denne utviklingen styrker det sørlige Middelhavet som energikorridor inn mot Europa.
Fornybarsatsing og sårbarheter
Spania har som mål at 81 % av elektrisitetsproduksjonen skal komme fra fornybare kilder innen 2030. Allerede i 2024 ble 56 % av strømmen produsert gjennom sol, vind og andre fornybare kilder. Men den raske overgangen har vist seg sårbar: I april 2025 ble både Spania og Portugal rammet av et stort strømbrudd, delvis som følge av høy avhengighet av solenergi og begrenset reservekapasitet.
Kritisk posisjon i Europas energikart
Med økt LNG-kapasitet, nye forbindelser mot Afrika og en fremoverlent fornybarstrategi, står Spania i 2025 som en nøkkelaktør i Europas forsyningssikkerhet. Men kombinasjonen av geopolitisk omstilling og rask energitransformasjon har også avslørt svakheter – ikke minst knyttet til infrastruktur og systemstabilitet.
Stormaktsinteresser: Russland og Kina
Russland og Kina fortsetter å posisjonere seg i Middelhavsregionen – på svært ulike måter.
Russland har opprettholdt en tilstedeværelse i Syria siden 2015, men etter Bashar al-Assads fall i desember 2024 er framtiden for basene i Tartus og Khmeimim usikker. Den nye syriske regjeringen har varslet revisjon av tidligere avtaler, og Russland har allerede begynt å trekke utstyr og personell. Samtidig forflyttes ressurser til Øst-Libya, hvor Russland samarbeider med Haftar-fraksjonen og forsøker å sikre ny marinekapasitet.
Kina har trappet opp sine investeringer gjennom Belt and Road Initiative, særlig i havneinfrastruktur i Egypt, Israel, Tyrkia og Hellas. I tillegg gjennomføres marineøvelser sammen med Russland og Iran, blant annet øvelsen “Security Belt-2025” i Omanbukta. Kinas strategi er ikke militær okkupasjon, men økonomisk binding og langsiktig strategisk fotfeste.
Svartehavet: Strategiske utfordringer
I mai 2025 er Svartehavet blitt en av de mest eksplosive sonene i Europas geopolitiske landskap. Krigen mellom Russland og Ukraina har for lengst beveget seg fra bakkeoperasjoner til et maritimt og luftbasert spill om dominans, handelsruter og strategisk innflytelse.
Russlands marine under press
Etter at det russiske flaggskipet Moskva sank i 2022 og flere fartøy er blitt satt ut av spill av ukrainske droner og missilangrep, har Russland i økende grad måttet trekke seg tilbake til tryggere soner nær Krim. Likevel holder de fortsatt basene i Sevastopol og bruker dem aktivt til å avfyre sjøbaserte raketter mot mål i Ukraina. Observasjoner fra våren 2025 tyder på at Russland også forsøker å sikre seg marinekapasitet via Libya, samtidig som de opererer med droner og overvåkning fra mobile plattformer.
Ukraina flytter grensene i sjøkrigføring
Selv uten en fullverdig marine har Ukraina maktet å vinne sjøterreng – bokstavelig talt. Ved hjelp av droneteknologi, presisjonsvåpen og geriljataktikk har de tvunget russiske skip til å holde større avstand fra den ukrainske kysten. Gjenerobringen av Slangeøya og delvis kontroll over eksportkorridorer fra Odesa gjør at Ukraina igjen får sendt ut korn – dog under konstant trussel fra russiske angrep.
NATOs nye frontlinje i Romania
Mens Ukraina kjemper på sjøen, bygger NATO seg stille opp på land. I Romania har basen Mihail Kogălniceanu ved Constanța vokst til å bli en av alliansens viktigste operative knutepunkter i øst. I april 2025 deltok over 2 000 soldater fra 12 NATO-land i Sea Shield-øvelsene i Svartehavet – en tydelig markering av alliansens langsiktige tilstedeværelse i området. Det snakkes åpent om en mulig permanent NATO-flåtestyrke under EU-kommando for å sikre handelsruter og overvåkning.
Tyrkia: Portvokter og maktbalanserer
Tyrkia holder fortsatt nøkkelen til Svartehavet gjennom kontrollen over Bosporos- og Dardanellestredene. Ved å vise til Montreux-konvensjonen har Ankara nektet ikke-kyststaters krigsskip adgang under den pågående krigen, noe som både NATO og Russland må forholde seg til. Samtidig selger Tyrkia våpen og droner til Ukraina, mens de fortsetter strategisk samarbeid med Russland om gass, handel og regional innflytelse.
Svartehavet i 2025 er ikke bare et konfliktområde – det er et geopolitisk laboratorium. Hver bevegelse overvåkes, og hvert angrep gir nye reaksjoner. For Europa er det ikke lenger nok å «følge med». Man må forstå at utfallet her kan avgjøre mer enn bare Ukrainas kystlinje.
Sahel: Europas neste migrasjonsskred
Sahel-beltet, som strekker seg fra Senegal i vest til Eritrea i øst, befinner seg i 2025 i en dyp og akselererende krise. Klimaendringer, ekstrem tørke, kuppregimer og jihadistiske grupper har gjort regionen til et geopolitisk risikoområde med globale ringvirkninger. I land som Burkina Faso, Mali og Niger har militære regimer etablert seg med støtte fra russiske leiesoldater og etterlatt store deler av regionen uten fungerende statsapparat. Islamistiske grupper som ISGS og Jama’at Nasr al-Islam wal Muslimin opererer med økende frimodighet.
Millioner av mennesker drives på flukt mot nord. Sammenbrudd i matforsyning og grunnleggende tjenester gjør Sahel til et presskammer med direkte effekt på Europa. Migrasjonsrutene går gjennom Libya, Algerie og Marokko – og videre over Middelhavet. Både Italia, Spania og Hellas rapporterer om økt trykk ved grensene, og flere EU-land har gjeninnført grensekontroll og skjerpet asylpolitikken.
Europeisk respons og fraværet av USA
I mangel på amerikansk ledelse har EU selv trappet opp sitt sikkerhetspolitiske nærvær i regionen. Frankrike har etter retretten fra Mali og Niger i 2023 opprettholdt begrenset antiterroroperasjoner i Tsjad og rundt innsjøen. Danmark og Storbritannia bidrar nå i EU-ledede trenings- og grenseovervåkningsprogrammer, mens nye “militære skjold”-initiativ er under vurdering i Brussel. EU har varslet støtte til Sahel via et kombinert sikkerhets- og utviklingsfond – men flere medlemsland etterspør hardere tiltak.
Geopolitisk kamp om religiøs og politisk innflytelse
Iran har, gjennom religiøse nettverk og uoffisielle kontakter, forsøkt å styrke shia-muslimsk tilstedeværelse i enkelte deler av regionen. Dette skjer parallelt med sunnimuslimske strømninger støttet fra Qatar og Tyrkia, og i konkurranse med jihadistiske grupper som hevder å handle uavhengig. Resultatet er et fragmentert og uoversiktlig bilde hvor sekterisk innflytelse møter statskollaps og lokal misnøye.
I The Power of Geography (2021) ble Sahel pekt ut som Europas neste frontlinje. Det handlet ikke bare om migrasjon, men om sikkerhet, økonomi, politisk stabilitet og identitet. I 2025 er dette ikke lenger et fremtidsscenario, men et faktum: Sahel er Europas sørlige test – og Middelhavet er grenselinjen.
Se også min artikkel fra 2021/2023 om Sahel her.
