Hvem får betalt når kommunen lykkes?
Som samfunnsengasjert skribent uten partipolitisk tilknytning skriver jeg av og til kronikker som stiller spørsmål og inviterer til debatt. Denne gangen ble jeg oppfordret av både politikere og personer opptatt av sosial innovasjon til å se nærmere på forholdet mellom lokal verdiskaping, skatt og kommuneøkonomi. Kan en tydeligere sammenheng mellom skatten vi betaler, det vi får igjen lokalt, og kommunens økonomiske gevinst når den lykkes, skape både større forståelse for skatten og sterkere insentiver til lokal utvikling? Det er utgangspunktet for spørsmålet: Hvem får egentlig betalt når kommunen lykkes?
Jeg har skrevet denne kronikken for publisering både på sosialinnovasjon.org og her på min egen blogg.
Når verdier skapes lokalt – og selskapsskatten i hovedsak går til staten
Vi diskuterer stadig om kommunene har nok penger. Vi diskuterer eiendomsskatt, gebyrer, kutt i tjenester, effektivisering, kommunesammenslåinger og hvor mye staten skal overføre.
Men det er en diskusjon jeg mener vi burde ta oftere:
Hvor sterk bør sammenhengen være mellom verdiene som skapes lokalt, skatten som betales lokalt og inntektene kommunen faktisk får beholde?
Det er ikke nødvendigvis et spørsmål om å gi kommunene «mer penger». Det er et spørsmål om hvordan vi har designet systemet – og hvilke insentiver dette systemet skaper.
For en vanlig lønnsmottaker er det relativt lett å forklare at en del av inntektsskatten tilfaller kommunen og fylkeskommunen, mens resten går til staten. For 2026 er den kommunale skattøren på alminnelig inntekt 11,35 prosent, mens fylkeskommunens skattør er 2,40 prosent.
Men når vi beveger oss fra person til bedrift, blir bildet annerledes.
Den ordinære selskapsskatten er 22 prosent, men den er i hovedsak statlig. Kommunen der bedriften ligger, har ikke en tilsvarende fast prosentandel av bedriftens overskudd som automatisk følger virksomheten tilbake til lokalsamfunnet.
Det er et bevisst valg.
Og det finnes gode argumenter for det.
Norge skal ha et skattesystem som ikke gjør at forskjellene mellom kommunene blir enda større. En kommune med store bedrifter, høy sysselsetting og betydelig skattegrunnlag kan ikke uten videre sitte igjen med alle inntektene, mens en kommune med svakere skattegrunnlag skal klare seg selv. Derfor har vi et omfattende inntektsutjevningssystem.
Men her oppstår et interessant dilemma.
Hvis vi ønsker at kommunene skal legge til rette for næringsutvikling, boliger, infrastruktur, attraktive lokalsamfunn og arbeidsplasser – bør ikke systemet også gi kommunene en tydeligere økonomisk gevinst når de lykkes?
I dag kan en kommune bruke betydelige ressurser på å legge til rette for næringsliv. Det kan innebære arealplanlegging, veier, vann og avløp, byggesaksbehandling, næringsutvikling, utdanning, kultur og et lokalsamfunn som gjør det attraktivt å bo og arbeide der.
Bedriften skaper verdier.
Arbeidstakerne betaler skatt.
Lokalsamfunnet bærer en del av kostnadene ved veksten.
Men selve selskapsskatten går i hovedsak til staten.
Det betyr ikke at kommunen ikke får inntekter av økt aktivitet. Flere innbyggere og høyere personinntekter påvirker kommunens skatteinntekter, og kommunene mottar også statlige overføringer. Men koblingen mellom lokal næringsaktivitet og kommunens direkte skatteinntekter er svakere enn man kanskje intuitivt skulle tro.
Lokale insentiver og nasjonal utjevning
Dette bør være en interessant diskusjon for alle som er opptatt av sosial innovasjon.
For sosial innovasjon handler ikke bare om å finne nye tjenester. Det handler også om å spørre om samfunnets systemer er utformet slik at de fremmer den adferden vi faktisk ønsker.
Kunne vi for eksempel tenke oss en modell hvor kommunene fikk beholde en begrenset og forutsigbar andel av skatteinntekter knyttet til lokal verdiskaping?
Det trenger ikke være dagens 22 prosent. Det kunne være en liten andel, kombinert med et fortsatt sterkt nasjonalt utjevningssystem.
Og kanskje burde beregningen heller knyttes til flere faktorer enn selskapets overskudd alene – eksempelvis arbeidsplasser, lønnssum, investeringer eller annen dokumenterbar lokal verdiskaping.
Poenget er ikke å presentere én ferdig modell.
Poenget er å stille spørsmålet:
Kan vi utforme et finansieringssystem som både ivaretar nasjonal utjevning og gir kommunene sterkere insentiver til å skape verdier lokalt?
Det finnes også en annen side av denne diskusjonen.
Noen argumenterer for at flere oppgaver heller bør flyttes fra kommunene til staten. Det kan være fornuftig dersom oppgaver krever større fagmiljøer, mer likebehandling eller nasjonal koordinering.
Men da bør vi være ærlige om hva vi gjør.
Når staten overtar flere oppgaver, får staten også større ansvar. Kommunens rolle blir mindre. Og jo mer staten bestemmer både hvilke oppgaver kommunen skal utføre og hvordan de skal finansieres, desto mindre økonomisk handlingsrom får det lokale demokratiet.
Vi bør derfor diskutere tre ting samtidig:
Hvilke oppgaver skal kommunen ha? Hvilke inntekter skal kommunen ha? Og hvilke insentiver skal kommunen ha til å skape utvikling?
Det er lett å havne i en diskusjon om hvorvidt kommunen «fortjener mer penger». Jeg mener det er en for snever tilnærming.
Det interessante spørsmålet er om finansieringsmodellen vår belønner det vi sier at vi ønsker.
Hvis en kommune lykkes med å få flere mennesker i arbeid, legge til rette for nye bedrifter, utvikle boliger, tiltrekke investeringer og skape et attraktivt lokalsamfunn – bør det da være en sterkere økonomisk sammenheng mellom denne utviklingen og kommunens egne inntekter?
Samtidig må vi erkjenne at Norge ønsker små forskjeller mellom kommunene. En modell som gir større lokale inntekter må derfor kombineres med utjevning. Ellers risikerer vi at forskjellene i kommunenes økonomiske handlingsrom blir større.
Det er nettopp spenningen mellom disse hensynene som gjør dette til en interessant samfunnsdebatt:
Utjevning på den ene siden. Lokale insentiver på den andre.
Hva får vi igjen for pengene?
Jeg tror også dette kan påvirke hvordan skattebetaleren ser på skatten sin.
Dersom en større og tydeligere del av skatten knyttes til kommunen, kan det bli lettere å se forbindelsen mellom det man betaler og det lokalsamfunnet man faktisk bruker hver dag.
Det kan igjen gjøre det lettere å diskutere kvalitet, prioriteringer og ressursbruk.
For når pengene oppleves som «noens andre penger», er det lett å diskutere hva andre burde bruke dem på.
Når sammenhengen mellom verdiskaping, skatt og lokale tjenester blir tydeligere, kan spørsmålet i større grad bli:
Hva får vi igjen for pengene – og hvordan kan vi skape mer verdi sammen?
Det er kanskje den egentlige diskusjonen vi burde ha.
Ikke bare om kommunen skal få mer.
Men om hvordan vi kan bygge et skattesystem og et inntektssystem som gjør det mer lønnsomt å skape gode lokalsamfunn, flere arbeidsplasser og mer lokal verdiskaping – samtidig som vi beholder det solidariske prinsippet om at alle kommuner skal kunne levere gode tjenester.
Det ville vært en debatt om mer enn kommuneøkonomi.
Det ville vært en debatt om ansvar, insentiver, lokaldemokrati og sosial innovasjon.
