Ikke av tvil – (Et kjærlighets dikt)

Jeg forstod ikke hvorfor jeg elsket deg.
Nå vet jeg:
det var fordi det var sant.

Jeg ble stille i meg selv
der jeg pleide å stå stødig.
Ikke av svakhet,
men av ærefrykt.
Du bar et lys
som fikk mine konturer
 til å skjelve.

Jeg gjorde meg mindre
for ikke å miste deg.
Knotete i ord,
klossete i berøring,
redd i nærheten.
Ikke fordi jeg manglet lyst,
men fordi jeg var redd
for å elske alene.

For en tosk.

Våre liv beveger seg i mange retninger,
uten å stå i veien for hverandre.
Struktur finnes,
bare ikke på oppstilte linjer.
Det som ser urolig ut
er for oss bare flyt.

I det frie, utenfor boksen,
er vi like.
Derfor føltes det som sjelevennskap.
Jeg ville aldri forme deg om.
Jeg ville at du skulle være deg.
Jeg elsket deg
for den du er.

Vi var aldri A4.
Heldigvis.
Jeg elsket din energi,
din utstråling, måten du var rom
og retning på samme tid.

Jeg tenker på deg hver dag.
Stolt av dine seire,
bærer minnene varsomt:
stranden,
hånden i min,
hunden foran oss
som om verden var trygg.

Nærhet betyr noe.
Energi betyr noe.
Det finnes en mening
som ikke kan forklares,
bare merkes.
Noe sanselig,
noe stille elektrisk
som blir magi
når man slutter å analysere.

Ikke la flammen brenne ut.
Vi har tid.
God tid.

Kjære deg.
Tilgi meg
for at jeg var ekte
uten å være modig nok.

Gi meg ikke kjærlighet tilbake.
Bare en ny sjanse
 til å stå riktig
ved siden av deg.
Som venn.
Som menneske.

Kanskje en dag
vil tiltrekningen finne oss igjen.
Uten frykt.
Uten tvil.

Jeg var ikke forvirret av deg.
Jeg var forvirret
av hvor dypt jeg falt.

Unnskyld.
Jeg elsket deg
før jeg visste
hvordan jeg skulle bære det.