Jeg deler øre suset med piken i sivet
Livet har mange vendinger og opplevelser. I dag fikk jeg behov for en samtale med “piken i sivet “.
Snakker med deg i dag.
Fint vær. Få skyer.Litt vind.
Alt ser normalt ut.
Det er det ikke.
Det suser fortsatt i øret.
Ikke bare som en lyd – mer også som et arr som puster.
Et minne som ikke spør om lov.
Volden kom brått.
Kaoset etterpå var verre.
Ord. Forklaringer. Blikk.
Alt som skulle håndteres mens kroppen fortsatt skalv.
Jeg er ikke så produktiv nå.
Tankene bruker lengre tid på å finne hverandre.
Kreftene ligger lavt,
som tidevann på vei ut.
Jeg har alltid vært sterk.
Den som hjelper.
Den som rydder opp.
Den som bærer mer enn sin del.
Nå er jeg den fornærmede.
Og det er en uvant stilling.
Å være den som trenger
i stedet for den som gir.
Jeg går til sivet.
Hun står der allerede.
Piken i sivet. Hun ser på meg som om
hun vet hva kroppen min prøver å skjule.
«Det suser,» sier jeg.
«Jeg hører deg godt –
men nå annet bedre også.
Som om alt er skrudd litt høyere.
Som om verden er skarpere.»
Hun nikker.
«Du overlevde,» sier hun.
«Nervene dine vet det ennå ikke.»
Jeg setter meg ned.
«Hva skal jeg gjøre?»
Stemmen min er mindre enn før.
«Visdom, hva skal jeg gjøre?
Jeg klarer ikke samme kapasitet.
Jeg vil være den jeg var.»
Hun lar vinden svare først.
Sivet bøyer seg.Reiser seg.
«Du skal ikke tilbake,» sier hun rolig.
«Du skal videre.
Men saktere. Sannere.»
Jeg kjenner motstand
i brystet.
«Jeg hjelper alltid andre.»
«Ja,» sier hun.
«Og nå er det din tur til å bli holdt.
Av deg selv.»
Suset er der.
Men det eier ikke hele rommet lenger.
«Gi meg nye krefter,» hvisker jeg.
Hun smiler nesten umerkelig.
«Krefter kommer ikke som før.
De vokser.
Som siv.
Tynne først.
Så mange nok til å bære vinden.»
Jeg puster dypere.
Det gjør litt vondt.
Men det er luft der.
Jeg er såret.
Men ikke knust.
Redusert.
Men ikke borte.
Og i det vedvarende suset
forstår jeg noe jeg ikke ville forstå:
Styrke er ikke alltid å stå.
Noen ganger er det
å sitte.
Å lytte.
Å bli.
Snakker med deg i dag.
Fint vær. Litt vind.
Og selv om det suser –
så lever jeg.
Veldig privat og nære det jeg deler her i dag.
Men her er mer positive “Piken i sivet samtaler”.
