Kjærlighet på fire hjul (eller nesten…)
Det sto en gammel Fiat med rust i en skjøt,
og tenkte: “Der kommer en som er altfor søt.”
Blank i lakken, ny og fin,
med kaffemaskin og lekkert interiør
som er «inn».
Fiaten mumlet:
“Den der hilser nok ikke på veteraner som meg…”
Men jammen rygget nybobilen bort.
Ikke fordi eieren var singel.
Nei.
Det var Fiaten som var kontaktsøkende.
To bobiler sto plutselig side om side på stranda.
To mennesker også.
Ingen kontaktannonser.
Ingen desperate blikk.
Bare en korketrekker som manglet hos den ene,
og to glass vin som gjorde utsikten enda finere.
Den ene bobilen skrøt av appstyrt varme,
den andre skrøt av at kjøleskapet fortsatt virket etter et lite klaps.
Den ene luktet nybil.
Den andre luktet kaffe, hund og tusen gode historier.
Og akkurat da skjedde det merkelige…
Ingen brydde seg om årsmodell.
Ingen målte hestekrefter.
Ingen diskuterte skinn eller stoff.
Bare latter, skravling og den gode følelsen av at parkeringen fikk nabo.
Vi mennesker er litt rare.
Vi ser årsmodell først.
Interiøret etterpå.
Og håper at sjela følger med.
Bobiler gjør det visst motsatt.
Så til alle single bobilfolk:
Slutt å tro at du må finne “den rette”.
Noen ganger holder det å finne noen som har en ekstra campingstol, litt vin og dårlig humor.
Og husk:
Ensomhet kan være fantastisk.
Men når du har sagt “jeg trives best alene” tretti helger på rad…
…er det kanskje på tide å innrømme at du egentlig bare venter på at en gammel Fiat skal rygge bort og spørre:
“Er denne plassen ledig?”
