Kollektiv blindhet – Norges svake ledd i kampen om arbeidsplassene.
Er vi i ferd med å miste forståelsen for hvordan arbeidsplasser skapes?
Kjell E. Larsen, med erfaring fra mange sider av bordet innen næringsliv, offentlig sektor og organisasjoner, er her rett på sak.
Norge diskuterer ofte hvordan verdiene skal fordeles, men langt sjeldnere hvordan de faktisk blir skapt. Når stadig flere beslutningstakere mangler egen erfaring med å investere, bygge virksomheter og bære risikoen ved å skape arbeidsplasser, kan resultatet bli det som i denne kronikken omtales som en form for «kollektiv blindhet».
Kjell E. Larsen er samtidig opptatt av betydningen av mer tverrfaglighet og større vekt på erfaringskompetanse i samspillet mellom næringsliv, offentlig sektor og organisasjoner. Gjennom sitt arbeid med sosial innovasjon, næringsutvikling og konsulentvirksomhet har han sett hvordan ulike fagmiljøer og erfaringer ofte finner bedre og mer bærekraftige løsninger når teori, praksis og erfaringskompetanse møtes. Dette handler ikke bare om formell utdanning eller vekttall, men om å ta i bruk den samlede kompetansen som allerede finnes i samfunnet.
Kronikken setter søkelyset på hvorfor praktisk erfaring fra verdiskaping bør få større plass rundt bordene der fremtidens rammevilkår for norsk næringsliv, arbeidsplasser og samfunnsutvikling blir utformet.
Norge er et av verdens rikeste land. Vi har høy tillit, sterke institusjoner og en velferdsstat som mange misunner oss. Likevel står vi overfor en utfordring som diskuteres for lite: Hvem er det som faktisk forstår hvordan verdier skapes?
De fleste politikere ønsker det beste for landet. Det samme gjelder byråkrater, organisasjoner og fagforeninger. Problemet er ikke mangel på gode intensjoner. Problemet er at mange av dem som utformer rammevilkårene for næringslivet, aldri selv har eid en bedrift, investert egne penger, ansatt medarbeidere eller kjent på ansvaret når lønningene skal utbetales ved månedsslutt.
Dette handler ikke om intelligens. Det handler ikke om at noen er dumme. Det handler om erfaring.
Når mennesker med lignende bakgrunn, utdanning og virkelighetsforståelse samles i de samme institusjonene, oppstår det lett en form for kollektiv blindhet. Ikke fordi noen ønsker det, men fordi perspektivene blir for like. Resultatet kan bli politikk som ser god ut på papiret, men som skaper unødvendige hindringer for dem som faktisk skal investere, ansette og skape arbeidsplasser.
Verdiskaping kommer før fordeling
All offentlig aktivitet, alle trygdeordninger, alle sykehus, skoler og kommunale tjenester har én grunnleggende forutsetning: Noen må først skape verdiene som finansierer dem.
Verdiskaping skjer ikke i et departement. Den skjer ikke i et utvalg eller i en høringsrunde. Den skjer når mennesker tar risiko, bygger bedrifter, utvikler produkter, finner nye markeder og skaper arbeidsplasser.
Det er næringslivet som bærer investeringsrisikoen. Bedriftseiere kan tape kapitalen sin. Entreprenører kan bruke år på prosjekter som mislykkes. Ansatte i privat sektor kan oppleve at virksomheten går konkurs.
Denne risikoen er grunnlaget for den verdiskapingen som hele samfunnet lever av.
Likevel oppleves det ofte som om de som tar risikoen, får minst innflytelse på reglene som styrer hverdagen deres.
En offentlig sektor som vokser
De siste tiårene har offentlig sektor vokst betydelig. Samtidig har stadig flere av samfunnets beslutningstakere hatt hele sin yrkeskarriere innen politikk, organisasjonsliv, akademia eller offentlig administrasjon.
Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Samfunnet trenger alle disse kompetansemiljøene.
Problemet oppstår når erfaringen fra privat verdiskaping blir underrepresentert i de miljøene som utformer politikken.
Da risikerer vi at reguleringer, rapporteringskrav og skatteordninger vurderes ut fra hvordan de ser ut i teorien, snarere enn hvordan de fungerer i praksis.
For en bedrift med fem ansatte kan ett nytt skjema, én ny rapporteringsplikt eller én ekstra avgift være forskjellen mellom vekst og stagnasjon.
Slike konsekvenser er lettere å forstå når man selv har stått med ansvaret.
Ideologi kan ikke erstatte erfaring
I norsk samfunnsdebatt er det ofte sterke ideologiske oppfatninger om næringslivet. Mange ser bedrifter først og fremst som aktører som må reguleres, kontrolleres eller beskattes.
Selvsagt skal næringslivet reguleres der det er nødvendig. Men regulering må bygge på kunnskap om hvordan verdiskaping faktisk skjer.
For ofte blir diskusjonen preget av teorier om bedrifter fremfor erfaring fra bedrifter.
Resultatet er ikke nødvendigvis dårlig politikk fordi folk mangler evner eller kunnskap. Resultatet blir dårligere politikk fordi beslutningstakerne mangler den praktiske erfaringen som gjør at man ser konsekvensene av egne vedtak.
En kirurg ville ikke ignorert råd fra erfarne kirurger.
En pilot ville ikke ignorert råd fra erfarne piloter.
Likevel ser vi ofte at personer uten erfaring fra næringslivet mener de vet bedre enn dem som har brukt hele livet på å bygge virksomheter og arbeidsplasser.
Norges konkurransekraft avgjøres ikke i møterom alene
Verden blir stadig mer konkurranseutsatt. Kapital, kompetanse og selskaper kan flytte seg raskere enn før.
Norge konkurrerer ikke lenger bare med nabolandene. Vi konkurrerer med hele verden om investeringer, gründere og arbeidsplasser.
Da er det avgjørende at vi ikke gjør det vanskeligere enn nødvendig å drive virksomhet her.
Hvis politikken i for stor grad formes av mennesker som aldri har kjent risikoen ved å starte og drive en bedrift, risikerer vi å miste den forståelsen som trengs for å styrke norsk konkurransekraft.
Mer erfaring rundt bordet
Løsningen er ikke bare mindre politikk eller mindre offentlig sektor.
Løsningen er bredere erfaring rundt bordet.
Vi trenger flere stortingsrepresentanter med bakgrunn fra næringslivet.
Vi trenger flere byråkrater som har arbeidet i private virksomheter.
Vi trenger flere utvalg og kommisjoner der entreprenører og bedriftseiere er representert.
Og vi trenger større ydmykhet for at mennesker som har brukt livet sitt på å skape arbeidsplasser, besitter en kunnskap som ikke kan leses i en rapport.
Et valg for fremtiden
Norges fremtid avgjøres ikke av hvor mye vi fordeler, men av hvor mye vi skaper.
Hvis kollektiv blindhet får dominere, risikerer vi å svekke nettopp de miljøene som finansierer velferdsstaten.
Hvis vi derimot lytter mer til dem som tar risiko, investerer og bygger bedrifter, kan vi skape flere arbeidsplasser, høyere produktivitet og et sterkere grunnlag for fremtidens velferd.
Det handler ikke om høyre eller venstre.
Det handler om å erkjenne en enkel sannhet:
Ingen kan forstå verdiskaping fullt ut uten å ha kjent risikoen som følger med å skape den.
Hva mener du , gi gjerne din mening her i kommentarfelt under.
