Mellom vannet og flammene.
Jeg befinner meg på fjellet – på det som nå gjerne kalles en «coolcation» – for å søke ro, kjøligere luft og nye tanker i naturen. Samtidig har katastrofebrannen i Krokstadelva i Drammen preget meg sterkt. Dette er et område jeg kjenner godt, og hvor jeg også har venner. Mine tanker går først og fremst til alle dem som har mistet hjemmene sine og alt de eier.
Kontrasten mellom stillheten ved fjellvannet og tragedien bare noen dalfører unna ga grunnlaget for diktet jeg deler her. «Mellom vannet og flammene» handler om hvor skjørt livet kan være, men også om empati, fellesskap og vår evne til å bære hverandre når andre mennesker rammes.
Det finnes et tankespråk
som ikke trenger ord.
Det ligger i vannet.
I vinden.
I lyset som faller mellom bjørketrærne.
I naturen søker mennesket seg.
Også jeg.
Ikke fordi livet blir enklere.
Men fordi sjelen husker
det hodet har glemt.
Naturen helbreder ikke alt.
Den minner oss bare om
at vi fortsatt lever.
Det verden nå søker
i den norske naturen,
har fått et nytt navn.
«Coolcation».
Det er også derfor
jeg har søkt meg hit,
bort fra en varme
som har lagt seg over Europa.
Som om verden først nå oppdaget
at kulde kan være varme,
at stillhet kan være næring,
at det mest verdifulle
ofte er det som nesten er gratis.
Jeg står ved fjellvannet.
Puster.
Kjenner tankene finne bunnen.
Og samtidig,
bare noen dalfører unna,
har natten vært fylt
av et helt annet lys.
Flammer.
Et hjem blir ikke bygget
av materialene alene.
Det bygges av morgener.
Av hverdager.
Av barnehender mot dørkarmer.
Av kaffekopper.
Av stillheter.
Av krangler som gikk over.
Av håp som fant et sted å bo.
Av minner og respekt for hverandre.
Av hender som stiller opp.
Av dugnad og frivillighet.
Av et nærmiljø
som også gjør stedet til et hjem.
Lag på lag.
Et helt liv.
Så kommer ilden.
Og minutter
blir sterkere enn tiår.
Hvordan leger man
et flammehav?
Hvordan finner et menneske fotfeste
når selve bakken
det sto på,
er blitt til aske?
Kontrastene er nesten umulige å bære.
Jeg lytter til vinden
som beveger trekronene.
Andre lytter
etter lyder
som aldri kommer tilbake.
Den samme vinden.
To virkeligheter.
Det er da ordene våre
blir satt på prøve.
Sympati ser.
Empati blir værende.
Sympati kjenner medynk.
Empati bærer
en liten del av vekten
uten å be om noe tilbake.
Kanskje er dette
den viktigste bærekraften
vi mennesker eier.
Ikke den som måles
i skog, fjell,
hus eller materialer.
Men evnen
til å bære hverandre
når livet viser
hvor skjørt alt er.
Jeg ser utover det grønne fjellandskapet.
Mange ville byttet plass med meg.
Likevel blir utsikten mindre vakker
når jeg vet
at den samme himmelen
lyser over mennesker
som i natt mistet alt.
Da vokser en annen lengsel.
Ikke etter mer stillhet.
Men etter å gi.
Etter å bygge.
Etter å reparere
det som fortsatt kan reddes.
For noen ganger
begynner gjenoppbyggingen
lenge før den første planken reises.
Den begynner
i et menneske
som ikke vender blikket bort.
Mellom vannet og flammene.
Mellom det som gror
og det som går tapt.
Der finnes kanskje
det sanneste vi vet om livet:
At ingenting varer.
Men at vi kan være
det som blir igjen
hos hverandre.
© Freelance Kjell – Buskerud, 18.07.2026
