Når ble det viktigere å vente på den store skattereformen enn å hjelpe folk nå?
En ny, midlertidig avgiftslettelse på drivstoff kan vedtas nå dersom Høyre vil.
Likevel viser partiledelsen til framtidige skattelettelser for folk og bedrifter – uten noen sikker virkningsdato. Samtidig står den skattefrie kilometergodtgjørelsen fast på 3,50 kroner. Hvorfor må konkrete tiltak vente på den store reformen?
Av skribent Kjell E. Larsen
Det er noe jeg ikke forstår med den politiske debatten om bilavgifter i Norge akkurat nå.
På den ene siden har vi et helt konkret problem som rammer folk og bedrifter her og nå: Kostnadene ved å bruke bil og transport er høye. På den andre siden ser vi politikere som argumenterer for at vi heller må vente på større og mer langsiktige skatte- og avgiftsgrep.
Men hva hjelper det den som må fylle tanken i morgen?
Og hva hjelper det den lille bedriften som må betale for transporten i dag?
Hvorfor ikke gjøre det som faktisk virker – nå?
Fra 1. april til 1. september 2026 ble veibruksavgiften på drivstoff satt til null. Det var et konkret og forståelig tiltak. Det reduserte avgiftsbelastningen på drivstoff betydelig i en periode da mange allerede opplevde høye kostnader.
Men fra 1. september kom avgiften tilbake.
Dermed er spørsmålet enkelt: Hvorfor kan vi ikke finne en kortsiktig løsning som gjør det mulig å videreføre en redusert avgiftsbelastning mens man arbeider med de store, langsiktige reformene?
Dette burde være mulig å diskutere på tvers av partigrensene.
Skattelettelsen har ingen sikker virkningsdato – avgiftslettelsen kan vedtas nå
Det er nettopp her jeg reagerer på Høyres linje slik den kom frem i Debatten på NRK.
Høyres leder Ine Eriksen Søreide har helt sikkert gode og prinsipielle argumenter for at Norge trenger større skatte- og avgiftsreformer, blant annet bedre rammevilkår for næringslivet. Men hva gjør man med menneskene og bedriftene som trenger hjelp nå, dersom løsningen først skal realiseres gjennom et senere statsbudsjett, en større skattereform eller et fremtidig politisk flertall?
Høyre har varslet skattelettelser for folk og bedrifter i sitt alternative statsbudsjett for 2027. Regjeringens forslag til statsbudsjett legges frem 7. oktober, og Høyres alternative budsjett kommer senere i budsjettprosessen. Men et alternativt budsjett gir ingen skattelettelse i seg selv. Forslagene må først få flertall i Stortinget.
Den større skattereformen er på sin side først planlagt lagt frem som en stortingsmelding i 2027, før eventuelle endringer kan innarbeides i senere budsjetter. Dersom Høyres løsning forutsetter at partiet kommer i regjering, er neste stortingsvalg først i september 2029.
Høyres foreslåtte skattelettelser har derfor ingen sikker virkningsdato. En ny og gjerne midlertidig avgiftslettelse på drivstoff kan derimot vedtas av Stortinget nå.
Dersom Høyre blir med Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har partiene flertall. Hvorfor skal man da vente med et konkret tiltak som kan redusere kostnadene for folk og næringsliv?
Det er her logikken blir vanskelig å forstå. Hvorfor skal det ene utelukke det andre?
Man kan arbeide for lavere skatt for bedrifter og en større skattereform på lang sikt, samtidig som man støtter et midlertidig grep som reduserer kostnadene for folk og næringsliv på kort sikt.
Det burde være mulig å si:
Vi ønsker en større reform på sikt. Men akkurat nå gjør vi det vi kan for å redusere kostnadene for dem som er avhengige av bilen.
Det er ikke uansvarlig politikk. Det er å lytte.
Annonse:
Lytt til egne partifolk – og til folk flest
Motstanden mot Høyres linje kommer ikke bare fra andre partier. Mange av Høyres egne lokallag rundt om i landet har bedt partiledelsen om å snu og videreføre avgiftslettelsen.
Det er også noe merkelig ved at denne diskusjonen i så liten grad ser ut til å handle om hverdagen utenfor Oslo.
Norge er et land hvor mange er avhengige av bilen. De skal på jobb. De skal levere og hente barn. De skal til lege, butikk, fritidsaktiviteter og møter. Mange har ikke et realistisk kollektivtilbud som alternativ.
For næringsdrivende er bilen eller varebilen ofte selve arbeidsplassen. En håndverker kan ikke ta bussen med verktøy og materialer. En servicetekniker kan ikke vente på neste tog. En liten bedrift som leverer varer eller tjenester til kundene, kan ikke bare velge bort bilen fordi avgiftene øker.
Dette er ikke et argument mot klimaomstilling. Det er et argument for å forstå virkeligheten.
Derfor burde Høyre – som ønsker å være et parti for arbeid, næringsliv og verdiskaping – være særlig opptatt av at kostnadene ved å få hjulene til å gå rundt ikke blir unødvendig høye.
Det er fullt mulig å arbeide for en langsiktig skattereform og samtidig stemme for en kortsiktig avgiftsreduksjon.
Det ene trenger ikke vente på det andre.
Det andre blinde punktet: kilometergodtgjørelsen
Drivstoffavgiftene er bare den ene siden av saken. Den andre handler om noe som får overraskende lite oppmerksomhet: kilometersatsene for dem som bruker egen bil i jobben.
Dette tok jeg også opp i artikkelen «Staten indeksregulerer alt – bortsett fra kilometeren som holder Norge i gang», publisert 25. mai 2026.
I statens reiseregulativ er kilometergodtgjørelsen i 2026 satt til 5,30 kroner per kilometer ved bruk av egen bil på tjenestereiser. Den skattefrie delen er imidlertid fortsatt bare 3,50 kroner per kilometer. Det betyr at de siste 1,80 kronene behandles som skattepliktig inntekt.
Det er verdt å stoppe opp ved.
For den som kjører mye i jobben, handler bilkostnaden om langt mer enn bensin eller diesel. Den omfatter også verdifall, service, dekk, forsikring, vedlikehold og andre utgifter ved bilhold.
I skatte- og avgiftsopplegget for 2026 oppga Finansdepartementet at de gjennomsnittlige variable merkostnadene ved bruk av en mellomstor bil var beregningsteknisk anslått til 2,53 kroner per kilometer i 2025. Tallet gjelder imidlertid bare kostnadene som varierer med kjøringen – ikke den samlede kostnaden ved å eie og stille bilen til disposisjon for arbeid.
Det er nettopp derfor denne diskusjonen fortjener langt mer offentlig oppmerksomhet: Er dagens satser godt nok tilpasset den faktiske kostnaden ved å bruke egen bil i arbeid?
Og ikke minst: Hva med alle dem som er avhengige av bil for å få hverdagen til å fungere?
Her kommer vi tilbake til det samme spørsmålet: Hvem er egentlig politikken laget for?
Det er lett å snakke om bilen som et problem
I mange politiske debatter blir bilen først og fremst fremstilt som et miljøproblem.
Men bilen er også et arbeidsverktøy. Den er en forutsetning for verdiskaping. Den er nødvendig for mange familier. Og for mange mennesker er den forskjellen mellom å kunne delta i arbeidslivet og ikke.
Derfor trenger vi en mer nyansert bilpolitikk.
Vi skal selvfølgelig diskutere utslipp, kollektivtransport, elektrifisering og hvordan fremtidens transportsystem skal se ut. Men samtidig må politikerne forholde seg til den virkeligheten folk lever i akkurat nå.
Og akkurat nå er det mange som opplever at bilen blir dyrere å bruke, samtidig som alternativene er begrensede.
Hvor er mediene?
Det jeg også savner, er et større mediefokus på dette. Det er mye oppmerksomhet rundt de store skatte- og avgiftsdebattene. Men hvor er den brede journalistiske gjennomgangen av hva det faktisk koster å være bilavhengig i Norge?
Hvor mye betaler en vanlig familie i drivstoffavgifter, bompenger, forsikring, service, verdifall og andre kostnader? Hva er den reelle kostnaden per kilometer? Og hvordan har statens satser utviklet seg sammenlignet med de faktiske kostnadene ved bilhold?
Dette burde være interessant for langt flere enn bare bilister.
Det handler om arbeidsliv. Det handler om næringsliv. Det handler om distriktene. Og det handler om vanlige familiers økonomi.
Høyre – dere trenger ikke vente
Derfor er oppfordringen min til Ine Eriksen Søreide og Høyre ganske enkel:
Ikke vent på den perfekte, store reformen hvis dere samtidig kan bidra til en konkret løsning nå.
Hvis målet er lavere skatt og bedre rammevilkår for næringslivet, så er det bra. Hvis målet er en større skattereform, så diskuter den.
Men når en konkret avgiftsreduksjon faktisk kan gjennomføres raskere og gi umiddelbar effekt for mennesker og bedrifter, hvorfor skal man si nei til det?
Politikk handler ikke bare om hva man ønsker å få til om noen år. Det handler også om hva man kan gjøre i dag.
Og kanskje er det nettopp her det er på tide at både politikere og medier løfter blikket:
Folk flest trenger ikke bare store visjoner. De trenger at hverdagen blir litt billigere og litt enklere. Det gjelder særlig dem som faktisk må bruke bilen for å få livet og arbeidsdagen til å gå rundt.
Så mitt spørsmål til Høyre, Arbeiderpartiet og de andre partiene er enkelt:
Hvorfor ikke gjøre begge deler?
Jobb for den store skattereformen. Men gi folk og næringsliv en konkret avgiftslettelse nå. Og ta endelig kilometergodtgjørelsen og de reelle kostnadene ved bilbruk inn i den politiske debatten.
Det haster.
Jeg støtter :
Sannheten: Et spørsmål om statlige inntekter
Det er ikke bare drivstoffavgifter og moms, bompenger, engangsavgift ved nykjøp eller omregistreringavgift som Staten skal ha:
Trafikkforsikringsavgiften til staten mens bilen er registrert.
Fra 1. mars 2026 er den blant annet:
