Når et helt folk begynner å ro.
Det er noe bemerkelsesverdig som skjer i Norge akkurat nå.
Ikke bare på stadion. Ikke bare foran storskjermene. Men i gatene. På Karl Johan. På torgene. I parker. På puber. I stuer. Der nordmenn er, Mennesker som vanligvis aldri ser en fotballkamp, står plutselig skulder ved skulder med de mest ihuga supporterne. Barn, besteforeldre, gründere, sykepleiere, direktører, studenter og pensjonister synger de samme sangene, bærer de samme fargene og gjør noe som utenforstående nesten må oppleve som absurd:
Vi setter oss ned på asfalten og ror.
Sammen.
Som vikinger.
Foran Slottet. Foran Kongen. Foran hverandre. Der vi bor i utlandet eller er på ferie
Og ingen synes det er rart. .
Det er 28 år siden sist Norge var i et verdensmesterskap for herrer i fotball. Men det er ikke bare fotballen vi feirer. Jeg tror faktisk fotballen bare er unnskyldningen.
For dette handler om noe langt dypere.
Gjennom mange år som life coach og business coach har jeg vært opptatt av ett spørsmål mer enn noe annet: Hva driver mennesker? Hva får oss til å blomstre? Hva gjør at vi kjenner oss levende?
Det er sjelden penger.
Det er sjelden status.
Det er nesten aldri prestasjon alene.
Det er tilhørighet.
Som leder, konsulent og coach har jeg lært at psykologien har visst dette lenge. Abraham Maslow plasserte behovet for tilhørighet midt i menneskets behovspyramide. Moderne forskning innen sosialpsykologi viser det samme: Mennesker er biologisk skapt for fellesskap. Hjernen vår reagerer på sosial inkludering omtrent som den reagerer på fysisk trygghet. Å høre til er ikke luksus. Det er livsnødvendig.
Kanskje er det derfor dette treffer oss så sterkt.
For vi lever også i en tid hvor fellesskapene våre blir svakere.
Vi jobber mer alene.
Vi handler alene.
Vi handler alene.
Vi trener alene.
Vi ser serier alene.
Vi scroller sammen, men lever hver for oss.
Vi har tusen digitale forbindelser, men stadig færre øyeblikk hvor vi virkelig kjenner at vi er en del av noe større.
Så kommer landslaget.
Og plutselig skjer noe nesten magisk.
Vi blir et “vi” igjen.
Vi trenger ikke være enige om politikk.
Vi trenger ikke stemme likt.
Vi trenger ikke tjene det samme.
Vi trenger ikke engang like fotball.
I noen timer er vi bare nordmenn.
Og kanskje er det akkurat dét som er så befriende.
For nasjonalfølelse har blitt et vanskelig ord.
Vi er redde for å bli misforstått. Redde for at kjærlighet til eget land skal tolkes som avstand til andres. Som om stolthet automatisk innebærer arroganse.
Men gjør den egentlig det?
Er det ikke mulig å være oppriktig glad i Norge uten å mene at Norge er bedre enn alle andre?
Er det ikke mulig å kjenne takknemlighet for historien vår, naturen vår, kulturen vår og menneskene våre uten at det blir ekskluderende?
Jeg tror de fleste av oss allerede gjør nettopp det.
Det ser vi 17. mai.
Og nå ser vi det igjen.
Hele verden ser videoer av nordmenn som sitter på bakken og later som de ror. Nakne forfengeligheter er borte. Ingen prøver å være kule. Ingen bryr seg om hvordan de ser ut.
Vi bare ler.
Vi roper.
Vi synger.
Vi ror.
Det finnes en nok en psykologisk forklaring på dette også. Émile Durkheim kalte det «kollektiv effervescence» – en tilstand hvor mennesker gjennom felles ritualer opplever en følelsesmessig opphøyelse som gjør at individet blir en del av noe større enn seg selv.
Nevrovitenskapen viser at når mennesker synger sammen, beveger seg synkront eller deler sterke følelsesmessige opplevelser, frigjøres blant annet oksytocin og endorfiner. Tilliten øker. Avstanden mellom mennesker reduseres. Fremmede føles mindre fremmede.
Det er derfor soldater marsjerer.
Det er derfor supportere synger.
Det er derfor vi danser rundt juletreet.
Og kanskje er det derfor vi nå sitter på Karl Johan og ror.
Det ser komisk ut.
Men psykologisk er det dypt alvorlig. For vi trener faktisk på fellesskap.
Vi minner hverandre om hvem vi er når vi er på vårt beste.
Et folk som ler med hverandre. Ikke av hverandre.
Et folk som heier.
Et folk som åpner armene.
Et folk som tør å vise følelser.
Et folk som tør å vise følelser.
Jeg tror ikke dette først og fremst handler om at vi håper å vinne VM.
Selvfølgelig ønsker vi å gå hele veien. Men om eventyret stopper i åttedelsfinalen, kvartfinalen , tror jeg faktisk det viktigste allerede har skjedd.
Vi har oppdaget noe vi kanskje ikke visste at vi savnet.
Vi savnet hverandre.
I en tid hvor algoritmene lever av å dele oss, minner fotballen oss om hvor godt det føles å stå samlet.
Det er kanskje den største seieren.
Og kanskje burde vi stille oss et vanskelig spørsmål når VM en dag er over: Hvorfor trenger vi en fotballturnering for å kjenne dette?
Hva om vi ble flinkere til å skape slike fellesskap også resten av året?
Hva om vi heiet mer på naboen enn på kommentarfeltene?
Hva om vi oftere lot forskjellene våre få hvile, og identiteten vår få puste? For identitet handler ikke bare om hvem vi er alene. Den handler om hvem vi blir sammen.
Jeg håper Norge går så langt som mulig. Men enda mer håper jeg at vi tar vare på denne følelsen. Denne uvanlige blandingen av stolthet og ydmykhet. Av begeistring og varme. Av frihet til å være barnslige voksne. For når et helt folk setter seg ned og begynner å ro, er det egentlig ikke fotball vi ser. Det er et samfunn som, om så bare for en liten stund, husker hvordan det føles å være ett.
Kanskje er det nettopp dette resten av verden misunner oss. Ikke bare fjordene.
Ikke bare oljen.
Ikke bare velferden. Men evnen til, når øyeblikket kaller, å legge prestisjen til side, finne rytmen sammen – og ro i samme retning. Det er en kraft som er langt større enn fotball. Det er den stille styrken i et folk som fortsatt kan finne veien tilbake til hverandre.
