Påske mellom snø og stillhet

Det er noe med lyset nå—
det ligger lavt, men lengter høyt,
strykende over fjell og trerøtter,
over hyttetak som knirker i kulda
og kaffekopper som damper i døråpningen.

Barna ler i bakken,
røde kinn og votter fulle av snø,
ski som krysser spor av gårsdagen,
aking som aldri helt vil ta slutt.
Noen roper fra løypa —
“vent på meg!” —
og blir ventet på.

I sekken ligger det en enkel lykke:
Kvikklunsj som deles i fire,
Solo som freser når korken vris,
appelsiner som dufter sol
midt i det skiftende været —
for det er alltid litt ruskevær også,
litt vind som minner oss
på at varme ikke er noe vi får,
men noe vi gir.

På kveldene gløder grillen,
lammelåret hviler i ovnen,
og latteren sitter løst mellom venner
som kjenner hverandres historier
uten å måtte fortelle dem på nytt.
Noen blar i en krimbok,
andre spiller,
noen ser en film ingen helt følger med på —
for det viktigste er ikke hva vi gjør,
men at vi gjør det sammen.

En hånd finner en annen,
en påskeflørt blir til noe mykere,
eller bare et blikk som varer litt lenger
enn det gjorde i fjor.

Samtidig, et annet sted —
og også her, i oss —
finnes en uro.
Nyheter som hvisker om epedemi og krig,
om økonomi som knaker, om mennesker som mister mer
enn vi klarer å forestille oss.
Gamle ord om kors og håp,
om lidelse og oppstandelse
får en ny klang
i en verden som fortsatt ikke er ferdig
med å såre seg selv.

Men kanskje er det nettopp nå vi må velge det lille.

Å legge bort telefonen
når noen snakker.
Å gi en klem
før det blir nødvendig.
Å holde en hånd
uten grunn.

Å gi før vi krever.
Å løfte før vi dømmer.
Å gjøre hverandre gode
uten å føre regnskap.

La det overfladiske falle bort
som smeltevann fra taket.
La dramaet renne av
som sørpe i solveggen.
Vi trenger ikke de som tapper oss —
vi trenger de som fyller stillheten
med trygghet.

For påsken er ikke bare en pause,
den er en påminnelse:

At vi kan begynne på nytt.
At vi kan være mer enn oss selv.
At “jeg” kan bli til “vi”
uten at noe går tapt.

Vi er ikke ment å stå alene
i hver vår lille verden.
Vi er søstre og brødre —
ikke av blod,
men av mulighet.

Så la oss se fremover nå,
med åpne øyne
og varme hender.

La denne påsken
ikke bare lade batterier,
men tenne noe dypere —
en vilje til å ta vare på det som betyr noe,
og si fra når det som er ekte
blir truet av det som er tomt.

For håp bygges ikke av makt,
og kjærlighet kjøpes ikke billig.
Det vokser i det stille,
i det ærlige,
i det vi gjør for hverandre
når ingen ser på.

Og kanskje er det nok —
denne gangen også —
at vi samles rundt et bord,
eller en bålplass,
eller bare et øyeblikk,
og husker:

At verden kan være hard,
men vi trenger ikke være det.

God påske.