Reallønn vekst er ikke det samme som at folk har mer å rutte med!
Når det i dag meldes at nordmenn har fått bedre kjøpekraft fordi lønningene øker mer enn prisene, bygger det på et mål for reallønn. Men det tallet forteller ikke alene hvor mange kroner en husholdning har igjen etter renter, strøm, mat, skatter og avgifter. SSBs tall kan være riktige, mens fortellingen om at «folk har mer å rutte med» likevel blir for enkel. Skal vi diskutere kjøpekraft, må vi se hele regnestykket – også kostnadene staten selv er med på å bestemme, som ofte blir skjult i debatten. Jeg er ingen økonomisk ekspert, men ønsker likevel å løfte dette spørsmålet.
For når man bruker prosent og gjennomsnitt til å beskrive hvordan folk flest har fått det økonomisk, må man også se på hele regnestykket.
Prosent er ikke kroner igjen etter regningene
En indeks er matematikk.
Reallønn beregnes ut fra forholdet mellom lønnsvekst og prisvekst.
Men en norsk husholdning lever ikke av en indeks.
Husholdningen lever av kroner som kommer inn, og kroner som går ut.
Boliglån. Renter. Strøm. Drivstoff. Mat. Skatter. Avgifter. Forsikringer. Boligkostnader.
Andre faste utgifter.
Det er dette som avgjør hvor mye man faktisk har igjen.
Derfor kan et positivt reallønnstall ikke alene brukes som bevis på at folk flest har fått tilsvarende bedre råd.
Staten påvirker selv prisene!
Her kommer en del av regnestykket som ofte forsvinner i den politiske presentasjonen.
Staten krever inn store beløp gjennom skatter og avgifter.
Avgifter blir en del av kostnadene som husholdningene betaler.
Når avgifter reduseres, reduseres også kostnadene på de varene og tjenestene avgiftene gjelder.
Det påvirker prisene.
Det påvirker prisindeksen.
Det påvirker inflasjonen.
Og dermed påvirker det også hele regnestykket som brukes når reallønnsutviklingen beregnes.
Dette er helt grunnleggende matematikk.
Hvis staten ønsker å bedre folks kjøpekraft, finnes det derfor også et annet virkemiddel enn å vente på at lønningene skal øke:
Man kan redusere kostnadene.
Lavere avgifter betyr at lønnen ikke trenger å løpe like fort
Dersom en vare blir billigere fordi staten reduserer avgiften, trenger ikke husholdningen en tilsvarende høyere lønn for å kunne kjøpe den samme varen.
Lavere kostnad er i seg selv økt kjøpekraft.
Det betyr også at dersom staten reduserer kostnadsnivået gjennom avgiftskutt, kan behovet for stadig høyere nominell lønnsvekst bli mindre.
Da endres hele regnestykket.
Likevel blir debatten ofte presentert som om løsningen først og fremst er at lønningene må opp mer enn prisene.
Hvorfor snakker vi ikke like mye om hvorfor prisene og kostnadene er så høye i utgangspunktet?
Rentene er en enorm del av husholdningsregnskapet
Så kommer rentene.
For en husholdning med boliglån er renteutgiftene en direkte belastning på økonomien.
Hvis lønnen øker, men renteutgiftene samtidig tar en større del av månedslønnen, er det ikke nødvendigvis mer penger igjen til forbruk.
Et gjennomsnittlig reallønnstall fanger ikke opp hvordan den enkelte families gjeldsbelastning påvirker økonomien.
Det er derfor mulig å presentere økt reallønn samtidig som en familie opplever at økonomien fortsatt er presset.
Det er forskjellen mellom statistikk og privatøkonomi.
Norge er ikke et hvilket som helst land
Norge har enorme energiressurser og store inntekter fra olje og gass.
Disse verdiene har over mange år blitt bygget opp til en enorm finansformue gjennom Oljefondet.
Samtidig har Norge betydelige inntekter i utenlandsk valuta.
Valutaen spiller derfor en langt større rolle i norsk økonomi enn det man får inntrykk av dersom man bare ser på lønn og konsumprisindeks.
Når verdier og inntekter i utenlandsk valuta omregnes til norske kroner, påvirker valutakursen hva disse verdiene faktisk utgjør i kroner.
Det påvirker det økonomiske bildet.
Det påvirker statens inntekter og handlingsrom.
Og det påvirker også norsk økonomi og husholdningenes kjøpekraft.
Handler debatten om renter og svak kronekurs egentlig om feil spørsmål?
Les mer om det i en annen kronikk: ” Er praten om renter og svak kronekurs egentlig litt tøvete?”
Hvorfor skal vi bare se på lønn?
Det er derfor påfallende at kjøpekraft så ofte blir presentert gjennom ett enkelt budskap:
Lønningene øker mer enn prisene – derfor har folk mer å rutte med.
Men hvorfor stopper regnestykket der?
Hvorfor ser vi ikke samtidig på:
- hva staten tjener på energi
- hvilke skatter og avgifter husholdningene betaler
- hvordan avgiftene påvirker prisene
- renteutgiftene til husholdningene
- utviklingen i strøm og drivstoff
- valutautviklingen
- forskjellene mellom husholdningene
- og hva folk faktisk sitter igjen med etter nødvendige utgifter
Dette er også økonomi.
Mindre sløsing og lavere vekst i offentlig sektor er også en del av regnestykket
Det finnes enda en side av dette som ofte mangler.
Dersom staten kan redusere unødvendig pengebruk, sløsing og ineffektivitet, kan ressursene brukes bedre uten at løsningen nødvendigvis er å hente stadig mer penger fra innbyggerne.
Det samme gjelder veksten i offentlig sektor.
En offentlig sektor som vokser raskere enn nødvendig, krever mer finansiering over tid.
Da må pengene komme et sted fra.
Høyere skatter og avgifter er én mulighet.
Men det er ikke den eneste.
Bedre prioritering, mindre sløsing og en mer effektiv offentlig sektor kan frigjøre ressurser.
Det er også penger.
Et sterkere næringsliv gir mer til fellesskapet
Det samme gjelder næringslivet.
Når bedrifter får bedre muligheter til å investere, utvikle seg, skape arbeidsplasser og tjene penger, skapes det større verdier.
Lønnsomhet i næringslivet er ikke det motsatte av fellesskapet.
Tvert imot.
Lønnsomme bedrifter skaper arbeidsplasser, betaler skatt og avgifter, betaler lønn til ansatte og bidrar til verdiskapingen i samfunnet.
Jo større verdiskaping, desto større grunnlag finnes det også for inntekter til fellesskapet.
Derfor burde spørsmålet ikke alltid være hvordan staten kan hente mer fra den eksisterende økonomien.
Det burde også være:
Hvordan kan vi gjøre økonomien større?
Et samfunn som skaper mer, kan også ha mer å fordele.
Gjennomsnittet forteller ikke hvordan alle har det
En prosentvis forbedring er heller ikke det samme i kroner for alle.
En person med høy inntekt og liten gjeld har et annet økonomisk handlingsrom enn en familie med lavere inntekt og stort boliglån.
En familie med høyt strømforbruk har andre kostnader enn en liten husholdning.
En person som er avhengig av bil har andre utgifter enn en som ikke trenger bil.
Likevel kan alle bli samlet i ett gjennomsnittstall.
Det er derfor man må være forsiktig med å gjøre gjennomsnittet til sannheten om den enkelte.
SSB leverer tall – politikken lager fortellingen
Det er ikke nødvendigvis noe galt med SSBs tall.
SSB måler og beregner.
Det er derimot politikerne og offentligheten som bestemmer hvilken historie tallene skal brukes til å fortelle.
Når et tall for reallønnsvekst blir brukt som bevis på at nordmenn har fått mer å rutte med, bør vi derfor stille et enkelt spørsmål:
Mer å rutte med etter hva?
Etter lønn og KPI?
Eller etter hele regningen?
For det er først når boliglånet, rentene, strømmen, drivstoffet, maten, skattene og avgiftene er betalt at en husholdning vet hvor mye den faktisk har igjen.
Det er forskjell på matematikk og politikk
Det er legitimt at staten ønsker inntekter til fellesskapet.
Men det finnes også en annen vei til et sterkere fellesskap:
Mindre sløsing.
Mer effektiv offentlig pengebruk.
Dempet vekst der veksten ikke skaper tilsvarende verdi.
Lavere kostnader for husholdninger og næringsliv.
Bedre vilkår for investeringer og verdiskaping.
Et næringsliv som får større mulighet til å tjene penger og skape arbeidsplasser.
Da kan fellesskapet få mer gjennom en større og mer produktiv økonomi, fremfor at stadig mer må hentes fra den økonomien som allerede finnes.
Det er et helt annet spørsmål enn hvor høy skatte- eller avgiftsprosenten skal være.
Vi trenger hele regnestykket
Derfor bør vi være forsiktige når et positivt reallønnstall brukes som fasit på befolkningens økonomiske situasjon.
For kjøpekraft handler ikke bare om lønn.
Det handler om kostnader.
Det handler om renter.
Det handler om avgifter.
Det handler om energi.
Det handler om valuta.
Det handler om hva staten tjener.
Det handler om hva staten bruker.
Det handler om hvor effektivt offentlige penger brukes.
Og det handler om hvor mye verdier næringslivet får mulighet til å skape.
Tallene kan være riktige – men fortellingen rundt dem kan likevel være ufullstendig.
For folk flest er kjøpekraft til slutt ikke en prosent.
Det er det som står igjen på kontoen.
Det er forskjellen mellom å få høyere lønn – og faktisk få mer å rutte med.