Skal Norge følge Europa nedover?

Kjemisk industri – selve fundamentet

BASF trekkes ofte frem som et symbol på utfordringene i Tyskland.

Kjemisk industri er ikke bare “kjemi”.

Den er grunnlaget for:

• plast
• gjødsel
• medisiner
• produksjonsmaterialer
• teknologi
• bildeler
• industriell produksjon

Når energiprisene stiger kraftig over tid, rammer det hele verdikjeden.

Det er derfor mange nå frykter at Europas industriproblem ikke bare er midlertidig – men strukturelt.

Stål, metall og tung industri

Tysk og europeisk stålindustri presses samtidig fra flere kanter:

• høye energikostnader
• konkurranse fra Kina
• strengere CO₂-reguleringer
• dyr produksjon i Europa

Dette påvirker igjen:

• bygg
• forsvarsindustri
• infrastruktur
• bilproduksjon
• eksport

Når slike grunnindustrier svekkes over tid, påvirker det ikke bare arbeidsplasser.

Det påvirker hele Europas økonomiske bæreevne.

Derfor kan euroen bli neste problem

Euroen handler ikke bare om renter og banker.

Verdien av euroen bygger i stor grad på tillit til:

• europeisk industri
• eksportkraft
• økonomisk vekst
• stabil energitilgang
• konkurransekraft

Når Europas industrielle motor gradvis mister styrke, rammer det hele fundamentet.

Ikke nødvendigvis gjennom en dramatisk kollaps.

Men gjennom langsom svekkelse.

Og kanskje er det nettopp dét mange nå begynner å forstå.

At Europa ikke nødvendigvis står foran én stor eksplosjon.

Men en lang periode med gradvis nedbygging av egen økonomisk styrke.

Norge – Europas batteri, men egen befolkning taper?

Her kommer paradokset som stadig flere nordmenn reagerer på.

Den gamle modellen med billig russisk energi til tysk industri er i praksis borte. Dermed har Norge fått en langt viktigere rolle som energileverandør til Europa – samtidig som stadig flere nordmenn spør hvorfor egen befolkning skal betale prisen gjennom høyere strømpriser og svekket konkurransekraft hjemme.

Mange nordmenn opplever nå:

• høyere strømpriser
• dyrere levekostnader
• svakere konkurransekraft for egen industri
• økende forskjeller
• større økonomisk usikkerhet

Og dette skjer samtidig som norske politikere stadig snakker mer om internasjonalt ansvar enn om konsekvensene for egen befolkning.

Det er derfor stadig flere stiller spørsmålet:

Hvor går grensen mellom solidaritet og selvskading?

Dette handler ikke bare om Tyskland

For Norge er dette langt mer alvorlig enn mange later som.

Vi er knyttet tett opp mot EØS.

Og derfor kommer det naturlige spørsmålet:

Hvorfor skal Norge bruke egne ressurser på å redde en politikk vi selv ikke har stemt for?

Hvorfor skal norske strømpriser, norsk industri og norske arbeidsplasser presses for å holde liv i et europeisk system som stadig virker svakere?

Dette betyr ikke at Norge skal være egoistisk.

Men det betyr at Norge må begynne å tenke som en selvstendig nasjon igjen.

EØS – avtale eller lovstyrt overføring av regler?

Det kalles en avtale.

Men realiteten er at EØS i praksis fungerer som et omfattende lov- og regelverk som Norge er bundet til å innføre.

Det er nettopp dette som skaper mye av frustrasjonen.

For folk flest hører ordet “avtale” og tenker automatisk:

• reforhandling
• likeverdig påvirkning
• fleksibilitet
• mulighet til å si nei eller endre vilkår

Men store deler av EØS fungerer ikke slik i praksis.

Regelverk og direktiver vedtas i EU, og Norge må i stor grad tilpasse seg dette gjennom EØS-systemet dersom man ønsker å være en del av ordningen.

Det er derfor mange mener at EØS i realiteten ikke oppleves som en vanlig handelsavtale, men som et system der lover, regler og beslutninger i stor grad flyttes inn i Norge uten at norske velgere direkte avgjør retningen.

Og det er nettopp her den store debatten burde starte.

Ikke om man er “for eller mot Europa”.

Men om hvor mye kontroll Norge faktisk skal gi fra seg over egen energi, industri, arbeidsliv og økonomi i en tid hvor EU selv er under stadig større press.

Hvem er EØS egentlig viktigst for?

Det oppfattes stadig tydeligere at et av de viktigste argumentene mot å si opp EØS-avtalen handler om frykten for konsekvensene for eksport, handel og økonomiske forbindelser mot EU.

Men spørsmålet mange nå stiller er:

Viktigst for hvem?

For Norge?

Eller for EU og europeisk industri som er avhengig av:

• norsk energi
• norsk gass
• norsk fisk
• norske råvarer
• stabile leveranser fra Norden

Og dersom man ser bort fra tollsatser og politiske barrierer, kommer neste spørsmål naturlig:

Er det ikke markedet og etterspørselen som i stor grad styrer handel?

Hvis Europa trenger energi, gass, fisk, metaller og andre varer – vil de da slutte å kjøpe dem fordi Norge tenker annerledes politisk?

Eller vil business fortsatt finne veier fordi økonomiske behov til slutt styrer markedet?

Kan norske eksportører bli dratt med ned?

Et annet spørsmål som sjelden diskuteres åpent er dette:

Hva skjer dersom Europas økonomiske problemer forverres kraftig?

Kan norske eksportører risikere at økonomiske problemer, konkurser og betalingsproblemer sprer seg gjennom hele det europeiske systemet?

For dersom store deler av europeisk industri svekkes samtidig:

• hvem kjøper varene?
• hvem betaler regningene?
• hvem holder investeringene oppe?
• hvor lenge tåler eurosonen presset?

Dette er ikke bare teori.

Dette handler om risiko for norske arbeidsplasser, norske eksportbedrifter og norsk økonomi.

Kanskje problemet er at ideologi styrer for mye

Det store spørsmålet er kanskje ikke bare EU.

Kanskje spørsmålet er om hele den politiske modellen i Europa har blitt for ideologisk og for lite praktisk.

Kan det hende at Europa burde tenke mer business og mindre symbolpolitikk?

Mindre ideologi.

Mer realøkonomi.

Mer fokus på:

• arbeidsplasser
• konkurransekraft
• energi
• industri
• verdiskaping
• hva som faktisk fungerer

Og kanskje enda viktigere:

Hva som er best for egne borgere og egne bedrifter.

Er det hele et spill?

Jo mer man ser på utviklingen i Europa, desto flere spørsmål dukker opp.

Hvem sitter egentlig med fasiten?

Politikere?

Økonomer?

Byråkrater?

EU-systemet?

Ingen traff finanskriser riktig.

Ingen traff energikrisen riktig.

Ingen traff konsekvensene av flere store politiske beslutninger riktig.

Og kanskje er det nettopp dét som er problemet.

At mange av de økonomiske teoriene Europa fortsatt styres etter begynner å se stadig mer utdaterte ut.

På samme måte som mange av politikerne som fortsatt forsøker å styre etter gamle modeller i en helt ny verden.

Trenger Europa mer sentralisering – eller mindre?

Et annet spørsmål få tør stille offentlig er dette:

Hvis EU allerede sliter økonomisk, sosialt og politisk – hvorfor er løsningen alltid mer sentralisering?

Hvorfor skal stadig mer makt flyttes til Brussel?

Hvorfor skal flere medlemsland inn i systemet dersom dagens modell allerede viser store svakheter?

Og hvorfor skal handelsforhold mellom nasjoner nødvendigvis styres av et voksende byråkrati og politiske kompromisser langt unna vanlige mennesker og bedrifter?

Historisk har handel ofte vokst fordi næringsliv, industri og mennesker selv fant løsninger.

Ikke fordi stadig større politiske systemer styrte alt ovenfra.

Hva skjer når arbeidsledigheten øker?

Det virkelige spørsmålet kommer kanskje først dersom Europas økonomi fortsetter å svekkes.

Hva skjer når:

• titusenvis av tyske industriarbeidere mister jobbene?
• offentlig økonomi presses enda hardere?
• integreringsproblemene vokser?
• innvandring og arbeidsledighet kolliderer?
• skatteinntektene faller?
• misnøyen eksploderer politisk?

Europa har lenge klart å holde mange konflikter nede gjennom økonomisk vekst.

Men hva skjer dersom veksten forsvinner?

Det er da de virkelig vanskelige spørsmålene kommer.

Kanskje Norden må tenke nytt

Hva om fremtiden ikke ligger i å følge et stadig svakere Europa tettest mulig?

Hva om Norden burde stå sterkere samlet økonomisk?

Vi har:

• energi
• naturressurser
• teknologi
• kapital
• kompetanse
• stabile samfunn

Europa trenger energi.

Europa trenger råvarer.

Europa trenger stabile leveranser.

Men betyr det automatisk at Norge skal bli dratt inn i alle problemene til EU?

Jeg mener nei.

Vi skal samarbeide.

Vi skal handle.

Vi skal bidra.

Men ikke på bekostning av vår egen befolkning, vår egen industri og vår egen fremtid.

Den virkelige frykten i Europa

Det som nå skjer i Tyskland handler ikke bare om økonomi.

Det handler om tillit.

For når titusenvis av industrijobber forsvinner, hvem får skylden?

• Innvandrere?
• Klimaet?
• Russland?
• USA?
• Kina?
• Vanlige arbeidere?
• “Høyrepopulister”?
• NATO?
• Globaliseringen?

Eller vil folk til slutt begynne å stille spørsmål ved lederne selv?

Ved politikken?

Ved kursen Europa har valgt?

Det er kanskje dét som skremmer mest.

Et Europa som råtner innenfra?

Sterke ord, ja.

Men stadig flere europeere føler nettopp dette.

At problemene ikke bare kommer utenfra.

Men innenfra.

Fra politiske beslutninger som over mange år har svekket Europas konkurransekraft samtidig som lederne har fortsatt å snakke om “det grønne skiftet” som om regningen ikke eksisterer.

Man kan være for miljøpolitikk og samtidig spørre:

Hvor går grensen mellom bærekraft og økonomisk selvskading?

Så når kollapser Tyskland og EU?

Kanskje gjør de ikke det.

Ikke dramatisk.

Ikke i morgen.

Store systemer kan leve lenge selv når fundamentet svekkes.

Men spørsmålet er ikke lenger om Europa er sterkt.

Spørsmålet er hvor svakt det kan bli før konsekvensene blir umulige å skjule.

Og da kommer det siste spørsmålet:

Skal Norge sitte stille på gjerdet og håpe det går bra?

Eller skal vi begynne å bygge en sterkere nordisk strategi før dragsuget blir for kraftig?