Spørsmålet media ikke stiller: Har Europa vilje til å blø for Ukraina?

Vi snakker stadig om støtte. Om milliarder i militærhjelp. Om sanksjoner. Om solidaritet. Men ett spørsmål henger i luften – uuttalt, men desto mer presserende: Har Europa egentlig vilje til å blø for Ukraina?

Det kan virke som et provoserende spørsmål. Men i realiteten er det kjernen i den fastlåste konflikten mellom Ukraina og Russland. For mens både Ukraina og Russland ofrer titusener av liv, står resten av Europa – særlig EU og NATO – fortsatt på utsiden. De gir våpen, penger, støtte. Men de holder sine egne soldater hjemme. Ingen vil dø for Ukraina. Det vet Russland. Og det former hele krigens dynamikk.

Vi må tørre å se realitetene i øynene: Dette er en krig mellom to parter som begge hevder retten til territorium og som begge har betalt en forferdelig pris i blod. Intet land ville generelt gitt fra seg historisk og strategisk landområde etter å ha mistet flere tusen soldater. Dette gjelder også Russland – og kanskje særlig Russland. Når en “verdens makt-figur” antyder at det rett og slett er greit å trekke seg tilbake, eller at det er en akseptabel løsning, er det forståelig at dette mottas dårlig. Men spørsmålet må likevel stilles: Finnes det andre løsninger som faktisk kan spare menneskeliv?

For realiteten er at fred ikke virker nært forestående – og at et kompromiss uten militær balanse er usannsynlig. Samtidig vet alle, også Kreml, at Vesten ikke vil trappe opp krigen utover visse grenser. Et rakettangrep på Moskva med vestlige jagerfly ville mest sannsynlig stanset krigen umiddelbart. Er det feighet eller kun respekt for at det  ville bety: 3. verdenskrig at dette ikke vil skje. Vesten – i NATO og EU – har satt en grense. Og den grensen vet Russland aldri vil bli krysset. Dermed vet også Putin at det finnes en krig som kan vinnes, så lenge hans side er villig til å blø – og vår ikke er det.

Det kan derfor med rette stilles spørsmål ved hva sentrale EU-politikere egentlig driver med. Har de i det hele tatt reell innflytelse, utover å diskutere, uttale seg og “følge situasjonen tett”? Skal vi som ikke er direkte berørt av krigen bare kjøpe aksjer i våpenindustrien og håpe på det beste?

USA sine militære rådgivere kjenner situasjonen godt. Også Putin gjør det. De vet begge at Ukraina står fast, men at Europa ikke vil ofre mer enn de allerede har gitt – i form av våpen og penger. At Ukraina på et tidspunkt kan snu og si at “nå er det EU og Europa som må ordne opp”, burde ikke overraske noen. Problemet er at europeiske politikere da står uten handlekraft. De snakker – men gjør lite. Det trengs ikke mange F-35 for å endre maktbalansen. Men det trengs vilje. Og den mangler.

Europa håper at USA holder ut, men hva skjer hvis Washington snur ryggen til? Hvis intern politikk i USA ender med at hjelpen kuttes, og Ukraina står igjen alene? Vil europeiske ledere da sende egne soldater? Vil tyske, franske eller norske familier akseptere at sønnene og døtrene deres dør i Donbas? Realiteten er at dette aldri har vært på bordet. Ikke i regjeringene. Ikke i mediene. Ikke i opinionen.

Og nei – skremselsanalysen om at Putin vil gå videre og angripe NATO-land, er svak. Det finnes ingen indikasjoner på at Russland ønsker krig med NATO. Og viktigere: Ingen politikere i NATO-land vil blø for et preventivt angrep, med mindre artikkel 5 i NATO-traktaten utløses. Problemet er bare at Putin også vet at selv da – om artikkel 5 blir aktivert – finnes det land som trolig fortsatt ikke vil blø.

Hvis det ikke kommer en fredsavtale, og vi heller ikke ønsker en storkrig, hva da? Skal vi fortsette å uttrykke støtte til Ukraina, sende våpen og erklære moralsk solidaritet – samtidig som vi aldri stiller opp med det som virkelig teller i en krig: vilje til å ta risiko, ofre ressurser og i siste instans egne liv?

Det finnes ikke nok våpen til å fortsette dette løpet i det uendelige. Og selv om pengene finnes, kan ingen penger kjøpe våpen som ikke produseres, eller soldater som ikke finnes. Derfor bør vi stille oss selv det ubehagelige spørsmålet:

Er vi villige til å dø for Ukraina?

Hvis svaret er nei – og det er det i praksis – bør vi i det minste være ærlige om hva slags fremtid vi egentlig forbereder oss på. Ikke en seier. Ikke en forhandlet fred. Men en utmattelseskrig uten ende.

Det er dette Europa ikke vil snakke om. Det er dette politikerne skyver foran seg. Og det er dette mediene unngår. Men tiden løper ut. For Ukraina. Og for Europas troverdighet.