Tanmaxxing – hva tenker vi som solte oss på 70- og 80-tallet?
En ny trend sprer seg i sosiale medier. Unge mennesker følger UV-indeksen, men ikke nødvendigvis for å beskytte seg. De venter på de høyeste tallene for å kunne bli raskest og mest mulig brune.
Trenden kalles «tanmaxxing».
Da jeg så dette omtalt på nyhetene, begynte jeg å tenke tilbake. Ikke bare på hvordan vi solte oss på 1970- og 80-tallet, men på hvor annerledes forholdet vårt til sol, brunfarge og solbeskyttelse var.
Har dagens unge bare funnet et nytt navn på noe vi selv gjorde? Eller vet vi i dag så mye mer at det ikke lenger kan forsvares?
Og har debatten om hudkreft og soling blitt så preget av frykt og markedsføring at vi også risikerer å glemme at mennesker trenger dagslys, uteliv og en viss mengde sol?
Derfor spurte jeg AI – og ba om fakta uten filter.
Vi vokste opp med sjø, strand og sol
Jeg vokste opp i Sandefjord, med sjø, bading, strandliv og camping som en naturlig del av sommeren. Akkurat som det blir sagt at nordmenn nærmest vokser opp med ski på beina, vokste mange av oss opp med sol og strand.
Som barn kunne vi bli litt solbrente i begynnelsen av sommeren. Etter hvert fikk huden mer farge, og da opplevde vi at den tålte solen bedre. Det var slik vi tenkte, og det var også slik det så ut til å fungere i praksis.
Det var lite snakk om hudkreft. Solkrem fantes, men den hadde ikke den samme plassen i strandvesken, i reklamen eller i bevisstheten som den har i dag.
Da vi ble eldre, brukte enkelte av oss nøtteolje eller andre oljer som skulle gjøre oss raskere brune. Målet var ikke først og fremst å beskytte huden, men å få solen til å «svi inn» brunfargen. Ble vi litt røde, ble det gjerne oppfattet som en del av prosessen. Rødheten gikk over, og etterpå kom fargen.
I dag vet vi at overdreven soling og alvorlig solbrenthet må tas på alvor. Det er ikke et spørsmål om enten å tro på hudkreft eller å avvise hele problemet som hysteri.
Men det bør være lov å spørre om balansen.
FAKTABOKS: Hva er tanmaxxing?
«Tanmaxxing» er et uttrykk satt sammen av det engelske ordet «tan», som betyr brunfarge, og «maxxing», som betyr å maksimere eller optimalisere noe.
Trenden handler om å bli så brun som mulig på kortest mulig tid. I sosiale medier deler såkalte «tanfluencere» råd om å:
- oppsøke solen når UV-indeksen er høyest
- sole seg lenge eller svært målrettet
- bruke olje eller produkter som skal øke bruningen
- redusere eller droppe solkrem
- vise fram tydelige skiller og mest mulig brunfarge
Det spesielle – og problematiske – er at UV-indeksen blir brukt motsatt av det den er laget for. En høy UV-indeks skal varsle om økt fare for hud- og øyeskader, men brukes i trenden som et signal om når det er «best» å sole seg.
Trenden omtales særlig blant tenåringer og unge voksne. UConn Health beskriver tanmaxxing som målrettet eksponering under høy UV-stråling, ofte med liten eller ingen solbeskyttelse.
Er dette egentlig så forskjellig fra det vi gjorde?
På én måte er tanmaxxing nytt. Navnet, algoritmene, påvirkerne og konkurransen om å få mest mulig farge hører vår tid til.
På en annen måte er det slett ikke nytt.
Vi brukte kanskje ikke UV-apper og emneknagger, men mange av oss jaktet også på brunfargen. Vi lå i solen, brukte olje og mente at litt rød hud var prisen for å få et godt grunnlag.
Forskjellen er at vår tids unge har tilgang til mer kunnskap enn vi hadde. Samtidig blir de utsatt for en langt mer intens påvirkning. Et gammelt skjønnhetsideal blir nå pakket inn som en metode som kan optimaliseres, filmes, måles og deles.
Det vi gjorde på stranden, kan i dag gjøres til en konkurranse styrt av en algoritme.
Det er kanskje den viktigste forskjellen.
Spørsmålet om pigmentene
Jeg har likevel stilt meg et spørsmål:
Kan huden vår ha blitt dårligere til å håndtere solen fordi vi oppholder oss mer innendørs og beskytter oss mer enn tidligere? Kan lite sol og mangel på vitamin D gjøre kroppen mindre i stand til å tåle UV-strålene? Og kan stadig sterkere frykt for solen bidra til at mennesker aldri utvikler det «grunnlaget» vi opplevde at vi fikk?
AI-faktasjekken gir et ganske tydelig svar:
Det finnes ikke dokumentasjon for at menneskers pigmenter generelt er blitt dårligere fordi vi beskytter oss mot solen. Hudens grunnleggende evne til å produsere melanin bestemmes i stor grad av arv, hudtype og individuelle biologiske forskjeller.
Det er riktig at huden kan produsere mer pigment etter UV-eksponering. Derfor opplevde vi også at huden ble brunere og ikke like lett rød senere på sommeren. Erfaringen var altså ikke innbilt.
Men det betyr ikke at solbrentheten var bra for huden.
Brunfargen er hudens forsvarsreaksjon etter UV-påvirkning. Rødheten er en betennelsesreaksjon etter for stor UV-dose. Man behøver ikke bli solbrent for at huden skal produsere pigment, og solbrenthet gjør ikke huden sunnere eller biologisk sterkere.
Et såkalt underlag gir dessuten bare begrenset beskyttelse. Det kan gjøre at man ikke blir like raskt rød, men det beskytter ikke godt mot nye DNA-skader. Huden kan se ut til å tåle mer samtidig som den samlede UV-belastningen fortsetter å øke.
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet skriver at huden ikke glemmer tidligere solskader, mens Kreftforeningen understreker at en opparbeidet brunfarge beskytter lite mot videre skade.
Gjør vitamin D huden mer motstandsdyktig?
Her må det også skilles mellom to forskjellige ting.
Sollys bidrar til at kroppen produserer vitamin D. Mennesker som er mye innendørs, og særlig eldre mennesker, personer med mørkere hud i nordlige områder og mennesker som dekker store deler av huden, kan være utsatt for mangel.
Men det finnes ikke dokumentasjon for at mangel på vitamin D er årsaken til at huden lettere blir skadet av UV-stråling. Vitamin D fungerer ikke som en indre solkrem.
En person med et godt vitamin D-nivå kan fortsatt bli solbrent og få DNA-skader. En person med lavt nivå kan få vitamin D gjennom mat eller tilskudd uten å måtte sole seg til huden blir rød.
Solen er altså en naturlig kilde til vitamin D, men kroppen trenger langt mindre UV-stråling for å produsere vitaminet enn den mengden som skal til for å bli solbrent. WHO bekrefter både at små mengder UV bidrar til vitamin D, og at for mye UV er kreftfremkallende.
Det ene opphever ikke det andre.
FAKTABOKS: Soling – hva er dokumentert?
- UVA- og UVB-stråler kan skade hudcellene.
- UVB er den viktigste årsaken til solbrenthet og bidrar samtidig til produksjonen av vitamin D.
- Brunfarge etter soling er en reaksjon på UV-påvirkning, ikke et bevis på at huden er blitt sunnere.
- Solbrenthet er hudskade og øker risikoen for hudkreft, særlig når forbrenningene skjer i barne- og ungdomsårene.
- Også UV-doser som ikke gir synlig solbrenthet, kan skade huden.
- Lys hud blir vanligvis raskere brent og har høyere risiko enn mørkere hud, men alle hudtyper kan få UV-skader.
- Vann, sand og snø kan reflektere UV-stråling og øke belastningen.
- Solarium er ikke en trygg måte å bygge opp pigment eller skaffe vitamin D på.
- Litt sol kan bidra til vitamin D, men det er ikke nødvendig å bli brun eller solbrent for å få denne virkningen.
DSA opplyser at UV-stråling fra sol og solarium er årsaken til rundt 90 prosent av hudkrefttilfellene i Norge. Norge er samtidig blant landene med høyest forekomst og dødelighet av melanom.
Alle er forskjellige – men solen gjør ikke forskjell på nasjonalitet
Det er helt riktig at mennesker reagerer forskjellig på solen.
Noen har lys hud, fregner og blir lett røde. Andre har mer naturlig pigment og blir lettere brune. Alder, medisiner, sykdommer, arv og tidligere hudkreft kan også påvirke risikoen.
Derfor kan ikke alle følge nøyaktig samme oppskrift.
Men det avgjørende skillet går ikke egentlig mellom en engelskmann og en skandinav, eller mellom bestemte nasjonaliteter. Det går mellom hudtyper og individuelle risikofaktorer. Mange skandinaver har lys og solsensitiv hud, men det gjelder ikke alle. Og mennesker med mørkere hud kan også få både solskader og hudkreft.
«Alle er forskjellige» er derfor et godt argument for tilpasset beskyttelse. Det er ikke et argument for at noen er immune mot UV-skader.
Er det blitt for mye hysteri?
Jeg mener fortsatt at spørsmålet bør kunne stilles.
Vi lever i et marked der det selges produkter mot nesten alt vi kan bli redde for. Solkremprodusenter tjener penger på at vi kjøper solkrem, akkurat som influencere og produsenter av sololjer tjener penger på ønsket om å bli brun.
Som en mann som har passert 60, tilhører jeg nok den delen av befolkningen som ikke har hatt det mest omfattende forholdet til hudpleie. Jeg har aldri hatt et baderomsskap fullt av små bokser med hvert sitt bruksområde. For mange av oss holdt det lenge med én flaske som kunne brukes til omtrent alt – hvis vi i det hele tatt smurte oss.
Derfor har jeg også undret meg over hudpleieindustrien. Når noen først begynner med lotioner, dagkremer, nattkremer og diverse andre produkter, ser det nesten ut som om de må fortsette resten av livet. Har huden da blitt avhengig av krem? Eller har produsentene bare vært svært dyktige til å gjøre en rutine til en nødvendighet?
Det samme spørsmålet kan stilles om solkrem. Har mange års bruk gjort huden mindre i stand til å beskytte seg selv? Finnes det stoffer i produktene som gjør at vi må fortsette å bruke dem?
Fakta uten filter gir ikke støtte for at vanlig hudkrem eller solkrem gjør huden fysisk avhengig. Huden slutter ikke å fungere eller produsere sitt eget fett fordi man smører den. Dersom man slutter med en fuktighetskrem, forsvinner samtidig den fuktighetsbevarende virkningen. Da kan huden igjen føles tørr, og kontrasten kan oppleves som en form for avhengighet. Det er likevel ikke det samme som at produktet har gjort huden ute av stand til å klare seg selv.
Men det betyr heller ikke at alle produktene gjennom alle år har vært uproblematiske. Enkelte ingredienser kan gi irritasjon eller kontaktallergi, UV-filtre blir fortløpende vurdert på nytt, og regelverket har blitt endret når ny kunnskap har kommet. Mattilsynets kontroll av 17 solkremer i 2024 viste dessuten at fem av ti undersøkte produkter merket med faktor 50 eller 50+ ga dårligere beskyttelse enn oppgitt. Det ble ikke funnet forbudte UV-filtre eller PFAS i produktene, men resultatene viser at heller ikke denne bransjen skal være fritatt for kritiske spørsmål.
Det ærlige svaret blir derfor todelt: Det finnes ikke dokumentasjon for at solkrem gjør huden avhengig eller ødelegger dens naturlige beskyttelse. Men det finnes gode grunner til å være en kritisk forbruker og ikke tro at alle produkter, påstander og stadig mer omfattende hudpleierutiner nødvendigvis er like nyttige.
Kanskje er det ikke huden som er blitt avhengig. Kanskje er det vanene våre – godt hjulpet av en industri som alltid har enda en krem å selge.
Frykt kan brukes i markedsføring. Det samme kan skjønnhetsidealer.
Men det betyr ikke at dokumentasjonen om UV-stråling og hudkreft er et markedsføringsprodukt. Kunnskapen bygger på forskning og mange års registrering av sykdom, ikke bare på informasjon fra kosmetikkindustrien.
Samtidig sier heller ikke de offentlige rådene at vi skal holde oss innendørs hele sommeren eller smøre oss fra topp til tå hver eneste dag gjennom den skandinaviske mørketiden.
Det mest interessante er faktisk at fagmyndighetene ikke omtaler solkrem som den eneste eller beste løsningen. Rådene handler først og fremst om å begrense tiden i sterk sol, oppsøke skygge og bruke klær. Solkrem skal beskytte hud som ellers ikke er dekket. Den skal ikke brukes som et frikort til å ligge dobbelt så lenge i solen.
Det er en langt mer nyansert beskjed enn den vi ofte møter i reklamen.
SUNN FORNUFT-BOKS: Dette bør du vite
- Gå ut og nyt sommeren. Det er forskjell på å være utendørs og å ligge målrettet i sterk sol i timevis.
- Unngå å bli solbrent. Litt rødhet er ikke nødvendig for å utvikle pigment og gir ingen dokumentert helsegevinst.
- Følg UV-indeksen som en advarsel, ikke som en konkurranse. Ved UV-indeks 3 eller høyere anbefales solbeskyttelse.
- Tilpass deg huden din. En lys og fregnete hud krever mer beskyttelse enn en hud som har mer naturlig pigment, men ingen hud er usårbar.
- Begrens tiden i den sterkeste solen. Skygge, klær, hatt og solbriller er ofte bedre førstelinjebeskyttelse enn stadig nye lag med krem.
- Bruk minimum faktor 30 på hud som ikke er dekket når solen er sterk. Bruk nok, og smør på nytt etter bading, svetting og tørking.
- Ikke bruk solkrem til å forlenge tiden i solen.
- Vær ekstra oppmerksom ved sjøen, på stranden, på fjellet og i Syden. Sted, tidspunkt, høyde, vann og sand påvirker UV-belastningen.
- Husk at enkelte medisiner og hudtilstander kan gjøre huden mer lysfølsom.
- Tenk på vitamin D, men ikke bruk solbrenthet som kosttilskudd. Mat og tilskudd er tryggere alternativer dersom nivået er lavt.
Hva er egentlig «kult» med tanmaxxing?
Det er ikke noe galt i å like solen, ønske seg litt farge eller synes at man ser friskere ut med brun hud. Det er heller ikke galt at unge mennesker vil ut av rommene sine og bort fra skjermene.
Kanskje ligger det også et forståelig opprør i tanmaxxing. En generasjon som er blitt fortalt om risiko, kreft, kjemikalier og farer fra alle kanter, vil finne ut av ting selv.
Problemet oppstår når opprøret blir til en konkurranse om høyest mulig UV-dose, minst mulig beskyttelse og mørkest mulig hud på kortest mulig tid.
Det som kan begynne som et ønske om sol, frihet og sommer, blir enda en algoritmestyrt prestasjon.
Vi bør kjenne oss igjen før vi fordømmer
Vi som solte oss på 70- og 80-tallet, bør kanskje være forsiktige med å gjøre narr av dagens unge.
Vi drev på mange måter med tanmaxxing selv. Vi hadde bare ikke et engelsk navn på det, en app som viste UV-indeksen eller en mobiltelefon som filmet oss.
Vi brukte nøtteolje. Vi jaktet på underlaget. Vi mente at litt solbrenthet måtte til. Forskjellen er at vi i stor grad gjorde det uten å kjenne langtidsrisikoen.
Dagens unge kjenner risikoen bedre, men møter samtidig et langt sterkere sosialt press og et marked som kan tjene penger både på frykten for solen og på ønsket om å bli brun.
Derfor trenger vi verken solhysteri eller solforherligelse.
Vi trenger ærlige fakta, tilpasset beskyttelse og sunn fornuft.
Solen er ikke fienden. Den er en naturlig del av livet, sommeren og minnene mange av oss bærer med oss. Men huden blir heller ikke sterkere av å bli skadet.
Det er kanskje den viktigste forskjellen mellom det vi trodde på stranden på 70- og 80-tallet, og det vi faktisk vet i dag.
